Forbrytelser, straff og strutteskjørt

Det Norske Teatrets minimalistiske «Macbeth» byr på både eventyr og sjelegransking. Og kanskje er lady Macbeth egentlig en hulder?

 

TEATER

«Macbeth»

Av William Shakespeare

Regi: Peer Perez Øian

Med: Preben Hodneland, Ingeborg Sundrehagen Raustøl, Petter Winther, Per Schaanning, Joachim Rafaelsen, Gard Skagestad, Frode Winther, Amell Basic, Øyvin Berven, Peiman Azizpour, Mari C. Soland, Paula Meriles, Linnea Svinndal

Scene 2, Det Norske Teatret

William Shakespeares «Macbeth» er fortellingen om den skotske hærføreren som dreper for fote for å erobre kongetronen. Men i motsetning til Shakespeares kong Richard III som Macbeth ofte sammenlignes med, slites Macbeth i stykker av kvaler og anger etter alle mordene, som han også deler med sin kone lady Macbeth. Dette stykket spilles svært sjelden på norske scener, selv om det er et av Shakespeares mest kjente og det mest myteomspunne. Men Det Norske Teatret setter det opp i høst der de ofte setter opp Shakespeare; nemlig på Scene 2.

Peer Perez Øian gjorde for fire år siden en versjon av «Hamlet» på samme scene. Da fulgte han noen spor i teksten som førte tolkningen og forestillingen på ville veier. Denne gangen følger Øian den opprinnelige teksten mye strengere. Det lykkes han også mye bedre med.

Les også: - Et bilde på at det bare er idioter som forteller emosjonelle, dårlige historier fylt med drama

Når det er sagt, er det både fordeler og ulemper med denne strenge tolkningen. «Macbeth» er et stykke med en veldig rett og klar handlingsgang, og i denne ganske minimalistiske oppsetningen savnes det noen krumspring eller noen blikk på teksten som kaster et nytt lys over fortellingen. For mens «Hamlet» var en forestilling som overhodet ikke fulgte boka, gjør denne det på sitt vis litt for mye. Dette går særlig utover alle bikarakterene, som blir for mye grå og stiv eminense i sine rutete dresser. Scenerommet er dessuten for svart, blankt og minimalistisk til at det trigger fantasien. «Macbeth» har jo tross alt preg av å være et eventyrstykke som også peker fremover mot det som senere ble 1800-tallets underholdningsfiksjon – den gotiske skrekkromanen. Men det siste merker vi lite til her.

Preben Hodneland, som før sommeren fikk en velfortjent Hedda for sin innsats i «The Book of Mormon», og som i høst er aktuell med filmen «Når jeg faller», gjør imidlertid en solid innsats i tittelrollen. Hans Macbeth er full av nyanser, og selv om man fortsatt ikke får helt taket på Macbeths logikk (kanskje skal man ikke det heller), så formidler Hodneland med glans alle hans refleksjoner og skaper en Macbeth som hele tiden er veldig til stede i sin egen tragedie, til tider som et forfjamset lite barn, andre ganger som en kalkulert og kald kyniker. Macbeth har her en ganske innadvendt grunntone i flere sekvenser, og da mister vi ham litt. Det er når Hodneland er mer eksplisitt emosjonell i uttrykket at han har sine virtuose øyeblikk. Og da sperrer man som publikum virkelig opp øynene. Sentralt for handlingen er samspillet mellom Macbeth og hans kone, her spilt av Ingeborg Sundrehagen Raustøl. Lady Macbeth er den som oftest får skylden for Macbeths grusomheter, og i denne versjonen har man valgt å tone ned den svarte ondskapen teksten så klart uttrykker. Raustøl formidler sin rolle med en sjelden mildhet og mykhet, og det er ikke noe problem å se at hun med letthet kan forføre sin mer tvilende mann ut i elendigheten de til slutt havner i. Så er det også flere tråder som leder til at de heksene i hvite strutteskjørt som spår Macbeths skjebne, er nært knyttet til hans kone – ja, kanskje er de alle henne. Slik blir ladyen en mytisk karakter, som en hulder som lokker mannen inn i berget. Selv om hennes anger- og dødsscene kommer noe uforberedt på mot slutten av denne forestillingen, er den hjerteskjærende spilt. Hvem skulle tro at vi kunne få medfølelse for en Lady Macbeth, heksen selv? En fascinerende dobbelthet.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

For den som aldri har sett stykket oppført tidligere, er Peer Perez Øians oppsetning et veldig fint sted å starte, og dette er en forestilling som med sine klare linjer anbefales skoleklasser å se. I sin blanding av å være eventyr og kongedrama med historiske forelegg, sjelegransking og ren underholdning er «Macbeth» et rikt stykke. Denne oppsetningen evner å få ut mange av de gode kvalitetene ved «Macbeth», og ikke minst skyldes det to sterke skuespillere i de ledende rollene.