Som filmskaper må jeg forholde meg til at jeg representerer majoriteten, de såkalt normale som lever normale liv, sier Michael Haneke. 1. juledag har hans nye film «Happy End» norgespremiere. FOTO: NTB SCANPIX

– Folk som klager gjør meg rasende

Der er ikke mye lykke å finne i Michael Hanekes nye film, tittelen «Happy End» til tross. Selv synes han ting blir morsommere jo verre de er.

Kultur

CANNES (Dagsavisen): – Selvsagt er tittelen ironisk ment. Slutten på «Happy End» er akkurat så lykkelig som hendelsene i «Funny Games» var morsomme, sier Michael Haneke.

Med «Funny Game» – om en familie som terroriseres av voldelige inntrengere – ble han en «enfant terrible» i europeisk film, og i en rekke senere filmer skulle han granske elementer i den europeiske væremåten med en kirurgs presisjon. Dagsavisen møtte han i Cannes, under festivalen han selv mener han kan takke hele spillefilmkarrieren for. Her har han fått Gullpalmen to ganger, for «Det hvite båndet» og «Amour», begge filmer man kan høre ekko av i «Happy End», som har premiere på norske kinoer 1. juledag.

Den handler om en fransk besteborgerlig familie med gamle penger i kystbyen Calais, men alle har de sine problemer. En ung tenåring dreper for lystens skyld og filmer det hele med mobiltelefonen. En godt voksen datter og arving – spilt av Hanekes faste muse Isabelle Huppert – driver familiebedriften inn i et økonomisk gråmarked. En sønn ser omverdenen og flyktningkrisen som radikalt påskudd for å være i opposisjon til familiens tradisjonelle verdier. Og en patriark ønsker å ta livet av seg selv. Han spilles av Jean-Louis Trintignant, som også hadde hovedrollen i suksessfilmen «Amour».

Calais

– På hvilken måte ble flyktningkrisen og konfliktene rundt Calais utgangspunktet for filmen?

– En film som denne har flere utgangspunkt. Ett av dem var lysten til å arbeide med film igjen, noe som ikke minst var inspirert over at jeg kunne få Jean-Louis Trintignant i en av hovedrollene, siden han i kjølvannet av «Amour» sa seg villig til å steppe ut av pensjonisttilværelsen og spille inn enda en film med meg. Med han økte også muligheten til å få filmen laget i Frankrike og da valgte jeg Calais, selv om situasjonen rundt flyktningkrisen har gitt seg lignende utslag i Tyskland, Hellas, Østerrike og Spania, sier Haneke, som presiserer: – Jeg ville ikke lage en film om flyktningkrisen som sådan, men om hvordan aktualiteter omkring oss spiller inn på individer og de enkeltes liv. Det var utgangspunktet. Tematikken i «Happy End» har jeg berørt i flere av mine tidligere filmer, og hvis jeg repeterer meg selv er det fordi det handler om ting som engasjerer og opprører og angår oss alle, sier Haneke, som lar seg provosere av folk i Europa som mener tragedien ligger i at vi ikke får leve våre liv slik vi alltid har gjort.

– Som individer i denne delen av verden har vi ingen krav på å si at vi er en del av en tragedie. Vi lever i et samfunn der tragediene skjer rundt oss, blant mennesker og i områder som er langt mindre privilegerte enn vi er, sier han.

– De problemene vi her i vesten innbiller oss at vi lider under, er kun navlebeskuing. Lidelsene finner sted blant mennesker som vi i vår privilegerte del av verden står på skuldrene av, som enten vi vil eller ikke er avhengige av oss for å overleve. Det gjør meg rett ut rasende når folk i vår del av verden klager over at de lider, eller at foreldrene eller barna deres lider. Men med den utviklingen vi ser frykter jeg at de mennesketypene vi møter i filmen ikke vil forsvinne, snarere tvert imot, sier han.

Tilhører majoriteten

– Føler du som kunstner et ansvar for å offentlig kommentere det som gjør deg rasende?

– Selvfølgelig. Det eneste jeg kan gjøre er å kommunisere det jeg mener i kraft av å være filmskaper. Men jeg personlig kan ikke endre verdenssituasjonen, og dessverre er det gjerne bare en Albert Schweitzer i hver generasjon. Det finnes mennesker som gjør hva de kan for å påvirke og hjelpe slik at det faktisk skjer endringer og folk får den hjelpen de har behov for, om enn i en mindre skala. Disse gode menneskene tilhører en nobel minoritet, mens vi andre i beste fall evner å gi noen små donasjoner til ulike hjelpeaksjoner. Som filmskaper må jeg forholde meg til at jeg tvert imot representerer majoriteten, de såkalt normale som lever normale liv.

– Hvordan definerer du det normale?

– Godt spørsmål, min filosofiprofessor sa at vil man vinne en diskusjon så er det bare å be opponenten definere påstandene sine. Jeg hater å forklare ting, sier han og ler, noe som igjen påkaller et spørsmål om hvordan det har seg at den mest pessimistiske av alle filmskapere har et så hjertelig forhold til humor og ironi.

Mobil framtid

– I «Funny Games» var det jo mye «moro», syns du ikke? Nei, jeg beundrer surrealisten og filmskaperen Luis Buñuel grenseløst, han var det jeg vil kalle ironiens mester. Forskjellen på hans filmer og mine er at mine er realistiske mens hans var metaforiske, og så er jeg østerriker, og jo verre det står til med oss østerrikere, jo mer moro synes vi det er. Det er faktisk et karaktertrekk. Se bare på Thomas Bernhard, hans litteratur er utrolig depressiv, men også hysterisk morsomt.

– I «Bennys video» tematiserte du medieutviklingen. I «Happy End» filmer du flere av de voldsomste sekvensene med mobiltelefon?

– Mobiltelefonen er en revolusjon som har snudd alt på hodet i løpet av noen korte år. For femten år siden hadde ikke det store flertallet en mobiltelefon, nå kan vi ikke tenke oss en tilværelse uten og vi er helt avhengig av den for å holde kontakt med andre og avtale møter og annet. Det er også en kilde for informasjon vi ikke hadde før, og det er derfor umulig å tenke seg at man kan lage en film ut fra det moderne samfunnet vi i dag lever i uten å gi mobiltelefonen en rolle, sier han og legger til:

– At jeg aktivt lar mobiltelefonen spille en så tydelig rolle i filmen handler ikke så mye om å si noe for eller imot bruken av den, men rett og slett poengtere at den eksisterer. Det har vært noen forsøk på å lage hele filmer kun ved hjelp av en iPhone og lignende, men jeg er ingen fan av at kunst skal være forsøk på å slå rekorder. Et eksempel er Alexander Sokurovs «Russian Ark», som for meg bare framstår som en tilgjort idé. Jeg liker ikke den slags konseptuelle prosjekter som lages kun for å finne opp noe nytt.

– Så med tanke på hvordan mobiltelefonen har endret samfunnet, hvordan ser du for deg filmen og kinoen om like mange år fra nå av?

– Medielandskapet og måten vi produserer film og TV på har i løpet av de siste 10–20 årene endret seg til det ugjenkjennelige, og det med en hastighet vi ikke kunne ha forstilt oss. Derfor tør jeg ikke spå rundt hvor vi vil befinne oss om ti år fra nå av igjen. Jeg tror ikke engang ekspertene med alle sine prognoser kan forutse hvor denne radikale endringen vil ta oss hen. Det eneste jeg vet er at historiene vil overleve og at vi vil finne nye måter å fortelle dem på.