Flere privatarkiver fram i lyset

– Leo Eitinger blir nok neste på lista, sier Holocaustsenterets direktør Guri Hjeltnes, og snakker om den norsk-tsjekkiske jødiske legen som i sin tid overlevde Auschwitz, og som siden ble en av Norges mest kjente psykiatere og samfunnsdebattanter. Han døde i 1996, og store deler av hans privatarkiv befinner seg allerede på HL-senteret, i såkalt «uordnet» stand. Men: Det koster penger å samle inn alt av Eitingers materiale, og å gjøre det tilgjengelig og utstillingsklart for publikum. Akkurat det kan antakelig ordne seg nå.

Mer penger

For i går kom kulturminister Linda Hofstad Helleland på besøk til HL-senteret med en god nyhet for hele arkivsektoren: Regjeringen ved Kulturdepartementet tar i bruk spillemidler fra 2016 og gir 10 millioner kroner til arkivfeltet, noe som innebærer en økning på fire millioner siden i fjor. Av dem skal 6 millioner øremerkes nettopp privatarkivene.

Privatarkiver består gjerne av privatpersoners etterlatte papirer og gjenstander, men også arkivmateriale etter organisasjoner og bedrifter, både små og store, presiserer riksarkivar Inga Bolstad, som også var til stede på møtet mellom kulturministeren og HL-senteret i går. Hun var naturlig nok veldig fornøyd med regjeringens løft, som innebærer en tredobling av potten privatarkiver kan søke på.

«Dårlig samvittighet»

Kulturminister Linda Hofstad Helleland sier til Dagsavisen at etter hennes mening har vi i Norge vært altfor lite flinke til å ta vare på landets privatarkiver.

– Jeg skal ikke fordele skyld mellom politiske partier her, bare slå fast at det har vært et kollektivt ansvar. Alle har vi grunn til å ha dårlig samvittighet for dette, sier Helleland.

– Dette ville jeg gjøre noe med. Det var på tide med et skikkelig løft til dette feltet, der det på noen områder står dårlig til. Det er også regionale forskjeller her, sier Helleland.

– Privatarkivene er en del av norsk kulturarv, og kan være viktige bidragsytere til historien om hvem vi er som folk og nasjon. Vi trenger dokumentasjon, for å kunne gi historien videre til de som kommer etter oss, sier kulturministeren.

Hun trekker spesielt fram HL-senterets arbeid med å forske og formidle historien om det jødiske Holocaust under krigen, og om minoriteter i det moderne Norge.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Roberts historie

HL-direktør Guri Hjeltnes la på ikke skjul på at de ekstra tippemidlene i arkivsektoren kan komme godt med også for hennes senter, som både forsker, formidler og dokumenterer.

– Vi er veldig glade for at vårt felt blir løftet fram, sier hun.

– Jeg klør i fingrene etter å komme i gang med nye prosjekter, sier HL-senterets leder for dokumentasjonsavdelingen, Ewa Mork.

– Skal jeg vise deg hva man få til med «bare» 50.000? spurte hun kulturministeren, og ga en liten forsmak på HL-senterets neste utstilling basert på et privatarkiv. Det er historien om Robert Savosnick, som i likhet med Leo Eitinger også var Auschwitz-overlevende og lege. Savosnick studerte medisin da han ble deportert med det tyske fangeskipet «Donau» 26. november 1942. I Auschwitz-Birkenau ble han satt til slavearbeid og til arbeid i sykestuen i hovedleiren. Han ble også satt til å rydde i Warszawa-gettoen etter opprøret der. Etter krigen ble han barnelege, tidsvitne og en aktiv samfunnsdebattant, fram til han døde i 1998.

Bønn om frigivelse

Privatarkivet etter Robert Savosnick består av notater, brev, personlige dokumenter, opptak fra debatter han deltok i i tiårene etter krigen, samt fotomateriale. Mork viser fram et brev fra september 1943.

– Dette er et brev fra Robert Savosnicks onkel til den svenske delegasjonen i Berlin. Det inneholder en bønn om å sette Robert fri fra fangenskapet i Auschwitz, forteller hun.

Det lyktes ikke. Robert Savosnick kom ikke hjem før leiren Dachau ble frigjort i april 1945. I 1986 ga Savosnick ut boken «Jeg ville ikke dø». 8. oktober, på Robert Savosnicks fødselsdag, åpner utstillingen hans på HL-senteret. Da kan alle få se hans privatarkiv.