Journalister Hans Petter Aass og Rolf Widerøe har gjort stor suksess med sin bok om elitesoldaten Trond Bolle. Den er tilsammen gitt ut i et opplag på 12.000 eksemplarer.

Flere gir ut journalistikk i bok

Mens mediehusene nedbemanner velger flere journalister å drive grave­journalistikk i form av sakprosabøker med støtte fra uavhengige fond.

- I løpet av de siste fire årene har søkerne og mottakerne av våre debutantstipender i hovedsak vært journalister, sier Marit Ausland i Norsk Faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF) til Dagsavisen.

I løpet av et år deler de ut til sammen rundt 60 millioner kroner i stipender. Blant de mange journalistene som har fått støtte, er Hans Petter Aass i Stavanger Aftenblad og Rolf Widerøe som jobber i VG. I høst kom de ut med boken «Krigshelten - på innsiden av det hemmelige Norge» som handler om livet og virket til den hemmelige agenten og elitesoldaten Trond Bolle som ble drept på jobb i Afghanistan sommeren 2010. Så langt har boka et opplag på hele 12.000 eksemplarer.

- Vi hadde ikke hatt muligheten til å skrive denne boka uten den økonomiske støtten vi har fått i form av stipender, sier Aass til Dagsavisen.

Til sammen mottok de 250.000 kroner i støtte fra NFF og 100.000 fra stiftelsen Fritt Ord.

 

Frustrasjon

- Det er åpenbart at mange journalister ønsker å gå mer i dybden på temaer og gjøre spesialprosjekter som de kanskje ikke får tid til i jobben. Det er ikke bare NFF og Fritt Ord som har merket økning i søknader fra journalister. Norsk Journalistlags Faglitterære Fond har også fått flere søkere de siste årene. Flere av prosjektene avdekker viktige samfunnsforhold, sier leder for Norsk Journalistlag Elin Floberghagen til Dagsavisen.

Hun tror forandringene i mediehverdagen gjør at flere journalister snuser på muligheten til å skrive bøker.

- Jeg tror mange er frustrerte over mangel på tid til å drive gravejournalistikk. Nedbemanning, trange rammer og heseblesende arbeidsdager går på bekostning av det tidkrevende arbeidet som ligger bak god gravejournalistikk, sier hun.

 

Skaper nyheter

Informasjon hentet fra boken om Trond Bolle genererte nyhetsoppslag både i VG og andre medier. Det samme gjorde boken «Dødsranet», som omhandlet NOKAS-ranet, som Aas og Widerøe ga ut i 2009. Begge bøkene ble til etter at de to journalistene hadde jobbet med saken i avisen.

- Erstatter boken journalistisk arbeid som kunne blitt gjort i arbeidstida?

- Nei, det vil jeg ikke påstå. Vi er ganske privilegerte og har absolutt tid og mulighet til å drive gravejournalistikk på jobben. En serie avisartikler kan ofte være en fordel fordi det genererer tips som kan bringe saken videre, men i bokform får man mulighet til å fortelle hele historien fra A til Å. Uansett om jeg skriver artikler eller bøker, føler jeg meg mer som en journalist enn en forfatter, sier Aass.

Likevel ser han ikke bort fra at arbeidspresset i redaksjonene kan føre til at journalister leter etter andre måter å fordype seg i arbeidet på. Da Widerøe og Aass startet sin journalistkarriere for rundt 20 år siden, var arbeidssituasjonen annerledes.

- Det er ikke tvil om at det er høyere tempo nå enn før og at avisene lever mer fra hånd til munn. Før hendte det at man skrev for søppelkassa. Nå er det færre ansatte og samtidig flere plattformer å levere til, sier Widerøe.

Han og Aass mener både journalister og aviser har mye å vinne på at de ansatte tar permisjon for å skrive sakprosabøker.

- Det kan generere saker til avisen, samtidig som avisoppslag fungerer som PR for bøkene. I permisjonstida får vi mulighet til å fordype oss og få nye kilder. I tillegg er det fint å frikjøpes fra jobben noen måneder, komme seg ut av kontoret og stille tilbake på jobb med ny giv. Det er en vinn-vinn-situasjon, sier Widerøe.

 

Ingen erstatning

Floberghagen mener stipendpenger er viktige, men mener likevel at det bør fokuseres mer på hvordan mediene kan skape rom for graveprosjekter.

- Sakprosabøker kan aldri erstatte medienes plikt til å åpne arkiver og avdekke saker. Det kommer ut mange gode, avslørende bøker, men mediene har fortsatt sitt samfunnsoppdrag. Det finnes ikke nok stipender til å erstatte deres arbeid. Problemet er at det området er presset, men vi kan ikke gi opp, sier Floberghagen.