Kultur

Fjellstøtt med tynn begrunnelse

Med Kai Fjell har Blaafarveværket fått en skikkelig publikumsmagnet – hvis noen husker ham, da?

Dagsavisen anmelder

Bilde 1 av 3

KUNST

«Møter med Kai Fjell»

Blaafarveværket

Åmot i Modum, 7/5 – 25/9

BLAAFARVEVÆRKET (Dagsavisen): Kai Fjell ruver i norsk kunsthistorie. Han er folkekjær og anerkjent. Like fullt er det kommet et glemselens slør foran kunsten hans. Etter at han døde i 1989 har interessen rundt hans kunstnerskap sunket, selv om han har en sentral plass i enhver fremstilling av den norske etterkrigskunsten. Hukommelsen er kort, og overføringen mellom generasjonene er begrenset. Derfor vil jeg tro at få under 35 år har hørt om ham. Så det er en viktig oppgave Blaafarveværket har påtatt seg når de nå henter ham fram i lyset igjen, 34 år etter hans 75-års jubileumsutstilling samme sted, i 1982.

Les også: Blaa åpning

Spørsmålet er om det idylliske utstillingsstedet, som lever like mye på sitt rykte som utfluktsmål som kunstinstitusjon, løser oppgaven på en god måte. «Møter med Kai Fjell» er uten tvil en inntakende og publikumsvennlig utstilling, full av gode bilder. I 1982 viste Blaafarveværket hele 150 verk, inkludert 47 oljemalerier. I år har de satt Fjell sammen med malerier av samtidskunstnerne Vibeke Slyngstad, Håkon Anton Fagerås, Lars Elling og Svein Bolling, pluss Inger Sitter som døde for et drøyt år siden. Det er et greit grep, selv om sammenhengen kan synes relativt søkt i enkelte tilfeller. Problemet er at de ikke viser mer enn 41 arbeider av Kai Fjell, hvorav 28 er malerier. Det store spørsmålet er om det ikke hadde vært bedre å vie en dyptpløyende utstilling til Kai Fjell (1907–1989) alene.

De fem kunstnerne Fjell sammenlignes med avspises med tre til seks verk hver, så sammenligningsgrunnlaget blir ganske tynt. For første gang har Blaafarveværkets grunnlegger, Tone Sinding Steinsvik, trukket seg helt ut av kurateringen og planleggingen av utstillingene. Like fullt er det hennes grep som preger utstillingen, selv om hun har overlatt kuratoransvaret for hovedutstillingen til Sandra Lorentzen. I katalogen gis følgende begrunnelse for de valgene som er gjort: «Årets utstilling på Blaafarveværket viser hvordan maleriene til Fjell kan sees i lys av dagens kunst, frigjort fra en avgrenset tid i norsk kunsthistorie. Hans kunstnerskap hører ikke bare til fortidens ismer, deriblant ekspresjonismen, surrealismen og modernismen, men til vår tid. Side om side med (…) ser vi hvordan Kai Fjells fokus på det vakre, eventyrlige og fabulerende fremdeles er gjeldende blant kunstnere i dag.»

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Begrunnelsen for Kai Fjells aktualitet blir vel tynn. Kunstnerskapet er sterkt som bare det, og hadde stått støtt på egne bein. Men i sammensetningene med de fem samtidskunstnerne blir Fjells malerier rett som det er statist innimellom de andre. Like fullt er det en vakker og interessant utstilling – vi skal bare ikke vente de store overraskelsene. I teksten som omhandler sammenhengen mellom Fjell og Vibeke Slyngstad (født 1968) pekes det for eksempel på at begge går bakover i tid når de skal hente formmessig inspirasjon.

Valget blir eksemplifisert med Fjells forkjærlighet for norsk 1700- og 1800-talls folkekunst og bondeinteriører, mens Slyngstad arbeider med ikonisk, modernistisk arkitektur fra mellomkrigstiden. Begge er tilbakeskuende, men i Slyngstads tilfelle er det en sammenheng mellom objekt og uttrykk der begge eksisterer innenfor samme tradisjon. Hos Fjell er det et brudd mellom objekt og fremstillingsmåte. Kurator snakker om «en felles grunnstemning», noe jeg har vanskelig for å se. Slyngstads malerier er kjølige og sparsomt møblert, mens Fjells malerier i det samme rommet er fulle av detaljer og varme farger. Jeg synes at sammensetningen blir søkt, selv om motsetningene for så vidt kunne vært interessante å diskutere.

Les også: Mestermøter med Kai Fjell

Det samme blir tydelig i sammensetningen med Inger Sitter, der hun representerer et klart brudd med det meste Fjell sto for. Men det er mulig å finne formmessige tilknytningspunkter. Sammenhengen til Lars Ellings malerier er også ganske fjern, mens det i skulptøren Håkon Anton Fagerås og Svein Bollings interesse for kvinneskikkelsen finnes enkelte tilknytningspunkter til Kai Fjells motivverden. Men ingen av de fem utvalgte samspillskunstnerne viderefører Kai Fjells ruvende kunstnerskap. Derfor er det beste å bestemme seg for å legge de kunstneriske begrunnelsene til side og bare nyte. For det er liten tvil om at kunstverkene i utstillingen holder et høyt nivå.

Jeg har ikke anmeldt sommerutstillingen på Blaafarveværket de siste tre årene. Stort sett hver gang jeg har skrevet anmeldelse har jeg klaget på utstillingsforholdene for hovedutstillingen. Lokalene er trange, det er lavt under taket, og kunsten gis ikke ultimate visningsforhold. Nå har Åse Kleveland tiltrådt som styreleder, og hun burde sette seg som mål å få bygget en ny utstillingsbygning. Blaafarveværket er i starten av et generasjonsskifte der gründeren etter hvert vil måtte trekke seg ut. Skal institusjonen befeste sin faglige posisjon er det tvingende nødvendig at kunsten får vesentlig bedre visningsvilkår. Det er hyggelig med utstillingene i hovedhuset og låven på Nyfossum, men nede på selve Blaafarveværket er en fornyelse nødvendig. Det er på høy tid at Blaafarveværket oppgraderer måten de presenterer seg selv og kunsten på.