Filmmonsteret Candyman er gjenferdet av USAs rasistiske fortid

Candyman. En skremmende skikkelse med rusten krokhånd, lang frakk og kroppen full av iltre bier – som dreper for å holde legenden levende. Nå vender «Candyman» tilbake på kino i en ny film av Jordan Peele, mannen som på rekordtid har blitt en av bransjens sterkeste og mest særegne stemmer i skrekksjangeren. I motsetning til «Get Out» (2017), «Us» (2019) og kommende «Nope» (2022) nøyer Peele seg med å skrive manus og produsere denne gangen. Han har overlatt regien til Nia DeCosta, som fortjener våre gratulasjoner.

Etter at «Candyman» ble en overraskende kassasuksess endte hun med å bli den første kvinnelige, afroamerikanske regissøren til å noensinne toppe kinolistene i USA. «Candyman» plugger seg rett inn i den turbulente amerikanske tidsånden, og selv om opptakene ble fullført et halvår før politimordet på George Floyd, er filmen fast forankret i frustrasjonen og fortvilelsen som driver «Black Lives Matter»-bevegelsen. Dette er samtidig en historie som er minst like forankret i urban folklore, gamle vandrehistorier og historiske hendelser, som spenner flere hundre år i tid.

I denne moderne tolkningen er Candyman gjenferdet av USAs rasistiske fortid. Et monster manet opp av sosial urettferdighet og systemisk vold mot afroamerikanere. En rasende hevner og metaforisk representant for alle svarte menn som ble ofret på alteret til Amerikas verste impulser – enten de ble lynsjet foran flirende menneskemengder eller myrdet i kaldt blod av politifolk. Men før Candyman ble en legende var han et offer. Først var han ung mann ved navn Daniel Robitaille. Sønnen av en frigitt slave som vokse opp i den privilegerte eliten, og ble en anerkjent portrettmaler.