– Filmen er politisk i sin erotikk

– Det er ikke bare nakenhet for nakenhetens skyld, uten noen tanke bak det. For meg er den scenen snarere full av ideer.

Normalt snakker kanskje ikke den franske skuespilleren Adèle Haenel om nakenscener hun gjør, men nå hadde det kommet et spørsmål fra en av de fire andre journalistene rundt bordet på en takterrasse i Cannes. Ironisk nok. For Haenel er ikke akkurat den som har spilt i så mange avslørende eller kontroversielle nakenscener før – og derfor kom også spørsmålet rundt hvorvidt det var ukomfortabelt.

Skuespilleren trekker mest på skuldrene av det. Sola skinner ned i det mysende blikket.

Les også: To store priser til «1917» under årets Golden Globe

– Sterkt forhold

Filmen det gjelder, er den kinoaktuelle «Portrett av en kvinne i flammer» av Céline Sciamma, som vant prisen for beste manus under den prestisjetunge filmfestivalen i mai 2019, der filmen hadde sin verdenspremiere. Satt til 1700-tallet, dreier den seg rundt et portrett som skal males av en kommende brud, spilt av henne selv. Det skal vise seg å ikke være så enkelt for den kvinnelige kunstneren (Noemie Merlant), men etter hvert som de lærer hverandre å kjenne, utvikler de et kjærlighetsforhold.

Historien er ikke så langt fra Haenels egen: Filmregissøren Sciamma har hun et godt forhold til, på flere måter. Både som ekskjæreste, og som samarbeidspartner, fra hun spilte i regissørens debutfilm, «Vannliljer» fra 2007.

– Jeg kan ikke beskrive hvor viktig samarbeidet mellom meg og Céline har vært og er. Vi har et sterkt forhold, og har samarbeidet også når vi ikke har jobbet sammen, forteller hun.

Dagsavisen møtte Céline Sciamma: – Som kvinne har jeg brukt hele livet mitt på å elske filmer som «hater meg»  (Dagsavisen+)

Politikk, erotikk og abort

Filmen er politisk på flere måter, mener skuespilleren:

– Den viser at hvis kvinner hadde friheten til det, ville de hatt det veldig bra, levd livet – samtidig som den også sier: «nei, faktisk er ikke det mulig likevel. Som kvinne har du ikke noe valg til å leve som du vil». Og det er jo ironisk, sier hun.

– Og filmen er politisk i sin erotikk, ved at den er skildret med et kvinnelig blikk. Det samme gjelder for abortscenen i filmen. Det handler om hvordan disse scenene er skildret, sier hun, og utdyper.

– Jeg kan ikke komme på en eneste lignende abortscene i en film noensinne, og det var et ønske fra Céline Sciamma å skildre det slik vi gjorde det. Det er et stort tema i livet, og det er rart at det ikke eksisterer noen slike scener som denne, i stemningen og i det felleskapet som skildres der. Jeg vil tro det er veldig hardt å ta en abort, og noe du antakelig ikke glemmer. Det er nettopp derfor jeg er stolt over den scenen, fordi den både er vakker og samtidig kompleks. Jeg er kanskje enda mer stolt over den scenen når jeg tenker på hvor mange menn som mener at abort ikke burde være tillatt, og som mener de har rett til å bestemme over våre kropper. Sånt får meg nesten til å ville gråte: Menn som tror at våre kropper er deres eiendom. Som om vi var levende døde, sier hun i fullt alvor.

Saken fortsetter under bildet.

«Portrett av en kvinne i flammer» er regissert av skuespillerens ekskjæreste, Céline Sciamma, som mottok pris for beste filmmanus under fjorårets Cannes-festival. Foto: Arthaus

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

– Ville skape et mysterium

For Haenel handler filmen også om mytologien om muser:

– Det handler om det å utfordre ideen om en passiv skuespiller eller muse. Det handler ikke om at regissøren eller kunstneren ser på meg, og jeg gjør det hun vil. Fra mitt synspunkt prøvde jeg å skape en karakter som endrer seg gjennom blikket til maleren som skal portrettere henne, etter hvert som de blir kjent – altså handler det om samarbeidet og forholdet de to har seg imellom. Som et Picasso-maleri. Du vet, de fasene til Picasso? Også karakteren jeg spiller går igjennom faser etter hvert som hun blir kjent med kunstneren, og dermed også endrer det kunstnerens blikk på meg. I neste instans endres også maleriet, forteller Haenel.

– Jeg ville skape et mysterium, fordi det ikke er noen intimitet mellom de to karakterene i begynnelsen. Maleren vet ikke hvem jeg er. Jeg som karakter er først et blankt lerret. Følelsene synes ikke på meg. Etter hvert blir jeg mer åpen, også rent fysisk. Kroppsspråket blir etter hvert mer spontant. På den måten sier filmen mye om hvordan kunst oppstår i et samspill mellom to, den som ser og den som blir sett, og om blikk i kunsten og kulturen. Det er også med på å si at vi kvinner vil fortelle våre egne erfaringer og historier gjennom kunsten. Samtidig ber vi om at menn slutter å fortelle historiene våre for oss.

Dagsavisen om «Portrett av en kvinne i flammer»: Brennende fransk lidenskap

«Full av raseri»

Beskjeden lyder kanskje streng mot menn og andre som ønsker å bidra med å fortelle kvinners historier. Men at Adèle Haenel er en med sterke meninger, og veldig «rett frem», har franske medier for lengst fått med seg:

– Ifølge franske medier er jeg visstnok også «full av raseri». Men det går helt fint for meg.

– Hva tenker du om å bli stemplet som sint eller rasende for å ha meninger?

– Jeg vet ikke helt. Men det får meg til å le. Hvis de sier at jeg er så sinna, så får jeg vel være sinna da. Jeg synes også det er fint å være en person som media ikke kan predikere. En de ikke kan kontrollere.

– Er det for lite plass til sinte og engasjerte kvinner i media og i kulturen?

– Selvsagt ønsker jeg det skulle vært flere. Det er et smalt rom for kvinner i filmbransjen og i kulturen. Selv hadde jeg en kvinnelig rollemodell, en fransk forfatter. Jeg elsket henne, nettopp fordi hun var så voldelig og sint. Hun ble mitt forbilde og foregangsmodell. Jeg kunne se på hennes atferd som et slags tak der jeg kunne søke ly eller trøst under, og som også gjorde at jeg kunne tillate meg selv gå litt lengre enn henne. Og det er det jeg også vil være for andre kvinner. Det med å bli stemplet sint, som ditt og datt, handler om at vi befinner oss i et system som kontinuerlig undertrykker kvinner. Når en kvinne sier «jeg ble voldtatt, jeg har det vondt», og andre sier «du ville at det skulle skje», så er det ikke bare én person som sier det tilbake til henne – det er hundre tusener av mennesker som sier det, og som samtidig sier at «du er crazy som er sint kvinne».

Det som gjør dette utsagnet noe mer interessant, er at det er uttalt noen måender før Haenel anklaget Christophe Ruggia som regisserte hennes første film, «The Devils», for å ha sex-trakassert henne da hun var mellom 12 og 15 år, noe som har vekket oppsikt hjemme i Frankrike der metoo-bevegelsen ikke har fått noe særlig gjennomslag.

Men på dette tidspunktet er det ingen av journalistene rundt bordet som vet noe om dette. Ei heller noen som spør henne om metoo i Frankrike. Det er kanskje derfor hun snakker så mye om det:

– Det er ikke jeg som er sint, det er jo systemet her som er feil. Så da får jeg bare være «hun sinte». Men nå ser jeg at det er mange unge kvinner i bransjen som breier seg fram. De er så politiske, og viktigere: De skjønner maktspillet. Da har jeg trua.