3
«The Rental»
Regi: Dave Franco
USA/ 2020
Lillebroren til James Franco regidebuterer med en thriller som definitivt trenger flere overraskelser. «The Rental» er så forutsigbar at den nesten kunne ha vært norsk, og følger formelen til rundt nitti prosent av alle grøsserne som er laget her hjemme. Du vet, den om vennegjengen som kjører opp til en isolert hytte i guds frie natur, og forviller seg inn i et mareritt. Skulle ikke forundre meg om de ender opp med å bli jaget av en maskert morder, også. Det er jo nesten ikke til å unngå når man drar på hyttetur. Dave Franco (som også skrev manuset sammen med «mumblecore»-regissøren Joe Swanberg) viser seg å være en helt kompetent filmskaper, men virker mye mer komfortabel med å lage et såpete samlivsdrama enn han er i å bygge opp spenning. Franco har heldigvis rekruttert flere severdige karakterskuespillere, og er beskjeden nok til å ikke dukke opp foran kamera selv. Til gjengjeld har han gitt en av hovedrollene til sin kone Alison Brie, en severdig komiker kjent fra TV-serier som «Community» og «Glow». Ved første øyekast er det lett å tro at Charlie (Dan Stevens) og Mina (Sheila Vand) er et forelsket kjærestepar, men de viser seg å være platoniske jobbpartnere som driver et nystartet teknologifirma. At de har en så åpenbar brennhet kjemi sammen er bare den første av mange varseltrekanter, som understreker at problemene startet lenge før denne langhelgen begynner.
Charlie er gift med Michelle (Alison Brie), som resignert har innfunnet seg med at ektemannen tilbringer mesteparten av tida sammen med Mina. De kan uansett ikke unngå hverandre, siden Mina er samboer med Charlies voldsdømte lillebror Josh (Jeremy Allen White). Så alt ligger lagelig til rette for romantiske komplikasjoner, som detonerer etter at de alle bestemmer seg for å reise bort sammen en langhelg. De to parene leier et romslig feriehus ved sjøen på Airbnb, men stemningen blir fort anspent. Mina mistenker at den passivaggressive huseieren Taylor (Toby Huss) er en skaprasist, som først nektet å leie ut til dem fordi hun har et arabiskklingende etternavn. Etter litt munnhoggeri etterlater Taylor dem på egen hånd i det idylliske sommerhuset, og festen kan endelig begynne. Innen kvelden er over havner Charlie og Mina i boblebadet sammen, mens partnerne deres sover. Begge er dessuten på Ecstasy, så du kan jo gjette hva som skjer. Dårlig dagen derpå-samvittighet forvandles til ren panikk etter at de oppdager at sommerhuset er overvåket av hemmelige videokameraer, som med stor sannsynlighet filmet alt sammen. Denne såpeoperalapskausen med utroskap, sjalusi, ekteskapsproblemer, søskenrivalisering og dårlig dømmekraft skaper mer enn nok problemer i seg selv, men i skyggene sniker en skummel skikkelse seg rundt for å forsikre at situasjonen blir enda verre.
«The Rental» fungerer betydelig bedre som samlivsdrama enn som skrekkfilm, og holder interessen så lenge vi holdes i uvisshet om utfallet. Det er mange interessante retninger man kunne ha dratt denne historien, men hele korthuset raser sammen så fort vi oppdager at Dave Franco konsekvent velger de mest lettvinte og klisjefulle løsningene. Franco har flere i intervjuer understreket at han er en ivrig skrekkfilmfan, men fyren burde definitivt ha sett flere av dem før han skrev manuset. Rollefigurene har i det minste litt mer dybde enn vi er vant til i filmer som dette, og skuespillet er av et høyere kaliber. Britiske Dan Stevens fungerer best når han får sjansen til å slippe ut sin indre villmann, som i Netflix-aktuelle «Eurovision Song Contest: The Story of Fire Saga» og den eksentriske kabelserien «Legion». Han har en tendens til å forsvinne litt i mer konvensjonelle roller, og «The Rental» gir ham ikke nok til å spille på til å virkelig slå seg løs. Men Stevens gir i det minste Charlie noen usympatiske grånyanser, og en moralsk fleksibel selvoppholdelsesdrift. Iranskamerikanske Sheila Vand («A Girl Walks Home at Night», Netflix-versjonen av «Snowpiercer») er tilsvarende severdig, og utstyrt med en forfriskende skarp personlighet som har spisse pigger. Synd skuespillerne investerer all denne energien i å utvikle nyanserte rollefigurer som uansett bare ender opp med å bli jaget gjennom skogen av en maskert busemann. Etter å ha viet den første timen til karakterutvikling og personlige intriger føles det skuffende at alt ender på akkurat samme sted som så mange norske grøssere. Men i det minste en grøsser vi har muligheten til å se på kino, fremfor hjemme foran flatskjermen.