4
«Greyhound»
Regi: Aaron Schneider
USA/Canada/Kina 2020
Tilgjengelig på Apple TV+
Skalk lukene: dette skipet er lastet med tung datakraft! Krigsdramaet «Greyhound» er et lidenskapsprosjekt for Tom Hanks, som selv skrev manuset, spiller hovedrollen og jobbet i flere år for å få finansiert filmen. Hanks har en stor entusiasme for krigshistorie, som går langt hinsides glansrollen i «Saving Private Ryan». Han har blant annet produsert HBO-seriene «Band of Brothers» (2001) og «The Pacific» (2010), der han dessuten bidro som manusforfatter og regissør.
«Greyhound» kunne ha fungert veldig bra som en frittstående episode i en av disse seriene, men føles litt underutviklet til å være en forholdsvis påkostet kinofilm. La gå at vi uansett endte opp med å se den hjemme på flatskjermen. Opprinnelig skulle «Greyhound» hatt amerikansk kinopremiere på vårparten i fjor, men ble utsatt et år og landet midt i vår nye pandemiske hverdag. Så isteden er filmen nå tilgjengelig på Apple TV+, som angivelig punget ut sytti millioner dollar for rettighetene. Jeg tipper det var jubel og sjampis på kontoret til produsentene dagen de klarte å hale i land den avtalen.
I motsetning til de fleste krigsfilmer som lages i disse dager er ikke «Greyhound» basert på virkelige hendelser, men tar isteden sitt utgangspunkt fra C.S. Forester-romanen «The Good Shepherd» fra 1955. Det er lett å se hvorfor boken har en så stor appell for Hanks; dette er ikke bare en god, gammeldags krigsthriller og et slags kammerspill på åpent hav, men dessuten nok en historie om anstendige hverdagsmennesker som må holde hodet kaldt i en ekstremt presset situasjon. Et tema Hanks de siste årene stadig kommer tilbake til, i filmer som «Captain Phillips» (2013) og «Sully» (2016).
Året er 1942, og etter angrepet på Pearl Harbor er USA nå offisielt en deltaker i andre verdenskrig. Kommandant Ernest Krause (Tom Hanks) gjør seg klar for sitt første oppdrag om bord krigsskipet USS Kealing; med kallesignalet Greyhound. Han og mannskapet skal eskortere Convoy HX-25 hele veien over Atlanterhavet til Liverpool i England. En flåte med 37 allierte frakteskip, gjennom et område som i løpet av krigen blir åstedet for senkningen av 3500 skip. Tøffe tak i høy sjø. Kaptein Krause er preget av ansvaret, og staben begynner å bli litt urolige over at han ikke får i seg noen annen næring enn kaffe. Problemene starter like etter at Greyhound entrer området kalt «The Black Pit», der skipene er så langt fra land at de ikke kan få luftstøtte fra allierte kampfly. Orlogskaptein Charlie Cole (Stephen Graham) oppdager at de følges av en tysk ubåt. Den første av flere.
Tom Hanks er som vanlig et sympatisk midtpunkt, men har ikke akkurat gitt seg selv mye å spille på her. Bortsett fra et raskt tilbakeblikk fra et førjulsmøte med kjæresten Evelyn (et flyktig gjestespill av Elisabeth Shue), består rollen av å reagere på det som skjer rundt ham, og ta raske avgjørelser i den ene krisesituasjonen etter den andre. Så godt som hele filmen utspiller seg på skipet, mens mannskapet gjentar tekniske ordre til hverandre, studerer radarmonitorer og stirrer intenst ut mot havet. Ingenting av det rollefigurene føler eller tenker blir uttrykket via dialog, og fint lite blir forklart med lettvint eksposisjon.
Vi i publikum blir behandlet som en del av mannskapet, og det forventes at vi følger årvåkent med for å skjønne konteksten. Det er ikke fritt for at alt dette føles litt knusktørt og flatt, mens vi prøver å lure ut akkurat hva som skjer ut ifra reaksjonene til mannskapet mens de kontant bjeffer ting som «standard rudder to one zero zero!» og «aye, standard rudder to one zero zero, sir!» til hverandre. Det legges mye flid i å sørge for at all sjargong og teknisk terminologi er autentisk og korrekt, noe som sikkert vil glede militærhistorikere – men ikke nødvendigvis gjør dette til mer engasjerende historiefortelling. Heldigvis detonerer «Greyhound» jevnlig i intense sjøslag, som er høvelig imponerende iscenesatt med tung datakraft. Nesten alt ble spilt inn i studio foran et grønnlerret (eller i dette tilfelle: et hvitlerret), og regissøren Aaron Schneider har i intervjuer skrytt av at «Greyhound» ble laget inn uten en dråpe ekte vann. Alt vi ser utenfor og rundt kommandobroen til Greyhound-skipet ble skapt digitalt, og illusjonen er ikke hundre prosent overbevisende. Schneider har jobbet mest som filmfotograf på TV, og har før dette bare regissert en film: indiedramaet «Get Low» (2009). Jeg mistenker at «Greyhound» ville ha hatt større kraft hvis den var iscenesatt av en mer rutinert filmskaper, for det personlige dramaet går litt tapt oppi alt det tekniske. Men for all del, alle krigsfilmer kan jo ikke være visjonære mesterverk som «Dunkirk» og «1917». Dette er fortsatt et helt solid, tradisjonelt krigsdrama med en av bransjens mest pålitelige skuespillere i hovedrollen; og den hittil mest høyprofilerte storproduksjonen som er tilgjengelig på strømmetjenesten Apple TV+.