Kultur

«Yao» er en solstråle fra sør

Denne beskjedne gladfilmen kommer rett fra Film fra Sør-festivalen, som en liten solstråle i det tyngende vintermørket.

Dagsavisen anmelder

Bilde 1 av 2

4

DRAMA

«Yao»

Regi: Philippe Godeau

Frankrike/Senegal 2019

I over 35 år har Phillippe Godeau vært en av Frankrikes mest rutinerte produsenter, men fra tid til annen skriver og regisserer han også litt. Han tilbrakte deler av oppveksten i Afrika, og «Yao» er en reise tilbake dit.

Man kan beskylde Godeau for å skildre Senegal fra perspektivet til en hvit mann som befinner seg langt på utsiden; en turist som romantiserer fattigdommen og fokuserer på eksotisk idyll. Men «Yao» er samtidig en oppriktig feiring av den senegalesiske folkesjelen, og er så godhjertet at det er vanskelig å ikke bli sjarmert.

Fransk-senegalesiske Omar Sy (kjent fra «Jurassic World», «X-Men: Days of Future Past» og «De urørlige») spiller en versjon av seg selv her. Han er Seydou Tall; en internasjonalt berømt skuespiller bosatt i Paris, som for første gang skal besøke foreldrenes hjemland Senegal. Seydou er æresgjest på en filmfestival i hovedstaden Dakar, og ser invitasjonen som en mulighet til å tilbringe litt kvalitetstid med den seks år gamle sønnen Nathan. Den bitre, fraseparerte kona Laurence (Gwendoline Gourvenec) hevder imidlertid at Nathan plutselig har fått ørebetennelse, og nekter sønnen å være med på turen. Så Seydou er pent nødt til å reise mutters alene.

Les også: Park Chan-wook - Dagsavisen møter årets æresgjest på Film Fra Sør

I mellomtiden har den tretten år gamle senegaleseren Yao (Lionel Louis Basse) skulket skolen, og haiket nesten fire hundre kilometer på egen hånd, hele veien fra den fattige landsbyen Kanel. Yaos store mål er å møte sitt idol Seydou Tall på filmfestivalen, og få ham til å signere et veldig fillete eksemplar av selvbiografien hans – som er delvis spist opp av en geit. Seydou blir imponert av guttungens stå på-vilje, og ser trolig mye av seg selv i ham. Så han slipper inn Yao på hotellrommet sitt, mens han poserer for selfies på festivalen. Dagen etterpå bestemmer Seydou seg for å frakte guttungen trygt tilbake til landsbyen, men taxisjåføren roter seg bort på veien, og sender dem ut på et lite eventyr på den senegalesiske landsbygda. Seydou ender opp med å kjøpe en rusten bruktbil som står i fare for å få motorstopp når som helst, og kjører i vei ute kart eller kompass.

Omar Sy og Fatoumata Diawara i «Yao», fransk-senegalesisk gledesspreder. Foto: Another World Entertainment

Den maliske artisten Fatoumata Diawara spiller i filmen «Yao», her med Omar Sy. Foto: Another World Entertainment

Det som egentlig bare skulle være en liten svipptur før Seydou drar til flyplassen blir isteden en slags odysse, der skuespilleren for første gang blir kjent med sin egen fortid og finner tilbake til røttene sine. På et tidspunkt møter Seydou den påtatt livsglade, maliske musikeren Gloria (Fatoumata Diawara), som Yao mistenker er en sirene ute etter å distrahere helten fra oppdraget. Men hun forsvinner ut av historien like fort som hun dukker opp.

Les også: Fatoumata Diawara - en ren maktdemonstrasjon på Oslo World

Den trettenårige guttungen er overraskende belest, og har slukt alle bøkene han har funnet på Nelson Mandela-biblioteket i byen. Han er sjokkert over at Seydou ikke har lest en eneste roman av Jules Verne, og har store planer om å bli en astronaut i den første Mars One-ekspedisjonen. Så filmen ble åpenbart laget før den hollandske Mars One-prosjektet ble slått konkurs, og stemplet som en ren svindel. Fremfor å spille på kulturkollisjonene mellom den urbane kjendisen og den fattige landsbyslyngelen bygges far/sønn-forholdes deres opp på en sympatisk måte.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Det er lett å anta at filmen vil ende med at Seydou prøver å adoptere Yao og ta ham med tilbake til Frankrike, men guttungen er slett ikke behov for å bli reddet fra noe. Om noe er Senegal skildret som et betydelig bedre sted å bo enn Paris. Absolutt alle de møter på sin vei er hjelpsomme, vennlige og ønsker dem velkommen med vidåpne armer. Fremfor å fokusere på sosiale forskjeller, fattigdom og lidelser foretrekker Philippe Godeau å skildre den senegalesiske befolkningen med verdighet og varme. Vi blir fortalt at tida beveger seg sakte i Senegal, og filmen tilpasser seg denne bedagelige livsrytmen. Dette er en slentrende, avslappet reise med mange avstikkere og digresjoner, som er mer opptatt av å fange opp stemninger enn å fortelle en stram historie. «Yao» er totalt blottet for konflikter og dramatikk, men fortsatt en fin svipptur.