Film

Woody uten tryllestav

Så har vi kommet til denne tiden av sensommeren igjen, da Woody Allen flesker til med sin årlige kinofilm.

Dagsavisen anmelder

DRAMA

«Magic in the Moonlight»

Manus & regi: Woody Allen

USA - 2014

Den forrige var Oscar-vinneren «Blue Jasmine»: en av hans største suksesser, som slo like godt an blant både blant kritikere og publikum. Noe som betyr at vi denne gangen får en av Allens tradisjonelle mellomfilmer, av den typen som vanligvis dukker opp etter at han har laget en av sine godbiter. Alt kan jo ikke være gull. «Magic in the Moonlight» er dermed en mer beskjeden bagatell, men slett ikke uten sine fornøyelser. Nok et romantisk og humoristisk periodedrama befolket av severdige skuespiller, preget av slurvete makelighet og avslappet sjarm. Fint få regissører har energi, ambisjoner eller muligheter til å lage filmer så jevnlig som 78-åringen Woody, så det er lett å ta fyren som en selvfølge. Bare det at han nå står klar med sin film nummer 45 som regissør er i seg selv imponerende, selv om man skulle ønske at han la litt mer flid i manusarbeidet. Allen prøver allikevel å takle de store spørsmålene igjen: den eventuelle meningen med livet, hvorvidt selvbedrag er å foretrekke framfor å takle tilværelsen meningsløshet - og om kjærlighet er sin egen form for magi.

Hovedpersonen er nok et alter ego for Allen: en deprimert, kynisk realist som innerst inne håper at det finnes noe mer der ute. Den profesjonelle skeptikeren Stanley Crawford (Colin Firth) nyter stor suksess på slutten av 1920-tallet som illusjonist under artistnavnet Wei Ling Soo, og etter et sceneshow i Berlin blir han kontaktet av sin gamle venn Howard Burkan (Simon McBurney). En kollega som også er kjent for å eksponere åndelige bløffmakere, men nå har Howard møtt et «medium» han ikke har klart å avsløre. En amerikansk kvinne ved navn Sophie Baker (Emma Stone) har forbløffet sositetsfamilien Catlidge med sine påståtte evner innen tankelesning, spiritisme og klarsynthet. Howard mistenker at Sophie bare er ute etter å svindle dem for penger, men har ikke klart å avdekke noe muffens. En utfordring det overdimensjonerte egoet til Stanley ikke klarer å motstå, så han drar til den franske rivieraen under dekke av å være en venn av familien, og går aktivt inn for å avsløre Sophie som en lurvete lurendreier. Hun har allerede sjarmert den søkkrike ungkaren Brice (Hamisch Linklater), som kurtiserer henne med dyre gaver, kjærlighetssanger og ukulelespilling. Stanleys syrlige sarkasmer og pompøse arroganse biter imidlertid ikke på søtnosen Sophie, og han sliter med å finne rasjonelle forklaringer på hennes åndelige ferdigheter.

Kan hun virkelig være i besittelse av overnaturlige evner, og hva vil det i så tilfelle gjøre med skeptiske Stanleys rigide livssyn? Ingen fare, Woody Allen er ikke blitt overtroisk på gamle dager, og det er lett å gjette seg til utfallet. Det er like lett å se Stanley Crawford som enda et alter ego for Woody, selv om hovedpersonen er en såpass miserabel, krass, nevrotisk, egoistisk og pompøs at kun Colin Firths vittige prestasjon forhindrer ham i å bli direkte ufordragelig. Han blir på et punkt treffende beskrevet som «et geni med sjarmen til en tyfusepidemi». Allen har åpenbart latt seg inspirere av den virkelige illusjonisten William Ellsworth Robinson, som på begynnelsen av 1900-tallet opptrådte under det kinesiske dekknavnet Chun Ling Soo - og avslørte åndelige lurendreiere, fram til han ble skutt på scenen under et heller mislykket «fange en geværkule i munnen»-triks. Allen er åpenbart fascinert av spiritisme, illusjonister og såkalte «klarsynte», selv om han er altfor rasjonell til å se på det som noe annet enn fantasifulle adspredelser. Noe som muligens også forklarer hvorfor «Magic in the Moonlight» gradvis forvandler seg til nok en romanse, mellom en eldre mann og en kvinne som er ung nok til å være datteren hans. Nesten tretti år skiller Colin Firth og Emma Stone, uten at vi dermed bør dra noen klamme koblinger til Allens kontroversielle privatliv.

Helt uavhengig av aldersforskjell (og mangel på romantisk kjemi med Colin Firth) fungerer søtnosen Emma Stone helt perfekt i rollen, og leverer nok en sjarmerende prestasjon. Hun har allerede utseendet til en stumfilmstjerne, og sklir så naturlig inn i jazzalderen at man kunne ha trodd at hun var født på slutten av av 1800-tallet. Den svake lenken er manuset, som er full av ufordøyde ideer, klossete eksposisjon og overtydelig dialog. For all sin fjærlette sjarm og artige episoder føles «Magic in the Moonlight» underutviklet og ujevn. Trivelig, og samtidig en smule skuffende. Man sitter igjen med følelsen av at en film i året muligens er i meste laget for en mann på Woody Allens alder, og at han med fordel kunne ha brukt lengre tid på å bearbeide manus før han setter i gang med innspillingene. Men Woody har ingen planer om å senke tempoet, og sikret nylig finansieringen for sine neste fire filmer, som er forventet årlig fram til 2018. Fyren er naturligvis allerede i full gang med opptakene av sin neste: et mer seriøst mordmysterium der Emma Stone er tilbake i hovedrollen, sammen med Joaquin Phoenix og Parker Posey. Hvis Woody følger sitt sedvanlige mønster vil den bli en godbit, men for all del - selv en halvhjertet bagatell som «Magic in the Moonlight» byr på sine gleder.