4
DRAMA
«Wild Rose»
Regi: Tom Harper
Eng. 2019
Dette er den tredje musikkfilmen vi har sett fra Storbritannia den siste tiden, men i motsetning til Danny Boyles «Yesterday» og «Blinded by the Light» fokuserer ikke «Wild Rose» på en spesiell artist. Hovedpersonen Rose-Lynn (Jessie Buckley) lever og ånder for god, gammeldags country-musikk, og drømmer om å slå igjennom som sanger i Nashville. Disse ambisjonene virker uoppnåelige for en ressurssvak arbeiderklassejente, som har bodd hele livet i et dårlig nabolag i Glasgow. Rose-Lynn er dessuten en ung alenemor, som har tilbragt det siste året i fengsel for heroinsmugling. Hun er et uansvarlig rotehode som er patologisk udisiplinert, allergisk mot ansvar, frekk i kjeften og utstyrt med defekt impulskontroll. En temperamentsfull hissigpropp som sprader rundt i hvit skinnjakke med frynser og matchende cowboystøvler; har Harlan Howard-sitatet «Three Chords and the Truth» tatovert på underarmen og Emmylou Harris på full guffe i hørelurene.
Skotske Rose mener bestemt at hun burde ha vært født i USA, og lever for å stå på scenen. Etter å ha sonet straffen sin slippes hun ut fra fengselet med en ankelmonitor, og ønskes velkommen hjem med iskald distanse av sin passiv-aggressive mor Marion (Julie Waters). Gjenforeningen med de to barna går ikke nevneverdig bedre: den fire år gamle sønnen Lyle (Adam Mitchell) har et mye nærere forhold til bestemor, mens datteren Wynonna (Daisy Littlefield) vil ikke engang snakke med Rose-Lynn. Jeg mistenker at de kanskje også fortsatt er litt bitre over at mamma døpte dem etter country-sangerne Wynonna Judd og Lyle Lovett.
Marion håper at tiden i fengselet har justert perspektivet til datteren, og at hun vil legge fra seg de umodne artistdrømmene for å skape et mer stabilt familieliv. Rose-Lynn har mistet stillingen som husband-sanger på den forsofne western-baren Gran Ole Oprey i Glasgow, og må nøye seg med en jobb som vaskehjelp for velstående Susanne (Sophie Okonedo). En understimulert, hjemmeværende husmor som gjør Rose-Lynn til sitt nye prosjekt. Susanne gir Rose-Lynn den oppbakkingen hun aldri har fått hjemme, og ordner en avtale med BBC-radioverten Bob Harris (som spiller seg selv). Han foreslår at hun skriver sine egne sangtekster og finner sin personlige stemme som artist.
Susanne er en godhjertet sjel som prøver å arrangere en fødselsdagskonsert for å samle inn penger til Rose-Lynnes planlagte Nashville-reise – uten å ane at den talentfulle vaskehjelpen har forsørgeransvaret for to unger, og akkurat har kommet ut av fengselet. At Rose-Lynn fortsatt planlegger å reise til Nashville skaper enda større konflikter med mamma Marion, som frykter at den uansvarlige datteren vil forlate ungene sine igjen. Det er lett å skjønne morens frustrasjon: Rose-Lynn er villig til å ofre alt for å følge drømmene sine, og det er ikke akkurat forenelig med å ta vare på to sårbare barn.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Regissør Tom Harper («The Woman in Black 2: Angel of Death», «War & Peace») legger stor vekt på å skildre Glasgows gråværstriste blokkjungel på en autentisk måte, så dette minner til tider om den typen kjøkkenbenkrealistisk musikkfilm Ken Loach kunne ha laget. Det føles forfriskende at filmen er mer opptatt at hovedpersonen skal bli et bedre menneske enn at hun blir en stjerne, noe som i seg selv skiller seg ut fra mesteparten av historiene i denne sjangeren. I tillegg holdes fokuset på damene, mens fedrene er fraværende, mennene dyttes langt i bakgrunnen og romantikk er aldri et tema.
«Wild Rose» er beundringsverdig troverdig i sin skildring av kontrastene mellom høytflygende artistfantasier og nøktern virkelighet, selv om «vær fornøyd med det du har, der du er»-moralen ikke er særlig inspirerende for dem som ble rørt til tårer av «A Star is Born».
«Wild Rose» fungerer best som en demonstrasjonsmodell for talentene til det irske stjerneskuddet Jessie Buckley, kjent fra psykothrilleren «Beast» (2017) og HBO-serien «Chernobyl». De av oss med et lunkent forhold til countrymusikk vil neppe få maksimalt utbytte av sangscenene i «Wild Rose», men Jessie Buckley har en brukbar stemme som kommer best til sin rett i de melankolske balladene. Rose-Lynns gradvis metamorfose fra uansvarlig partypike til selvoppofrende alenemor er ikke fri for klisjeer, men Jessie Buckley er overbevisende, nyansert og sjarmerende. Det er tross alt en universell sannhet i de gamle klisjeene, og det er jo visdomsord Rose-Lynn kunne ha tatovert på den andre underarmen.