5
DRAMA
«Widows»
Regi: Steve McQueen
USA/Eng, 2018
«Widows» er en perfekt blanding av popcornunderholdning, politisk engasjement og arthouse-tyngde; med en helt fenomenal rolleliste. Dette er den britiske regissøren Steve McQueens mest kommersielle film så langt, etter de blytunge prisvinnerne «Hunger» (2008), «Shame» (2011) og «12 Years a Slave» (2013).
Selv om «Widows» er en lystig partyfilm i forhold til alt McQueen har gjort tidligere, befinner vi oss fortsatt veldig langt unna «Ocean’s 8» overflatiske luksusonanering her. McQueen leverer alt man måtte forvente av en intens kuppthriller i Michael Mann-modus, men dette dessuten en nådeløst pessimistisk film som utforsker hvordan et lokalsamfunn blir korrumpert på alle plan. Hvis historien høres vagt kjent ut, så skyldes nok det at «Widows» er basert på en britisk TV-serie med samme navn fra 1983 – som fostret to oppfølgerserier, pluss en amerikansk nyinnspilling-serie i 2002. Så sjansene er gode for at du kan ha sett minst en av dem.
Les også: «En affære»: Uforløst erotisk thriller
McQueen har gjort omtrent det samme som David Fincher gjorde med «The Girl with the Dragon Tattoo»; han har tatt en historie vi kjenner godt, forfinet alle elementer og melket maksimalt ut av materialet. Med et skarpt manus skrevet av forfatteren Gillian Flynn («Gone Girl», «Sharp Objects»), som har forflyttet handlingen fra Thatcher-tidens London til dagen Chicago – og kondensert historien ned til essensen uten å ty til kompromisser. Dette er ikke bare en effektiv kuppthriller, men dessuten et sterkt drama om politisk maktmisbruk, sorg, politivold, religiøst hykleri, arvesynd, kjønns- og klasseforskjeller.
Den tidligere fagforeningsrepresentanten Veronica Rawlings (Viola Davis), trofekonen Alice (Elizabeth Debicki) og flerbarnsmoren Linda (Michelle Rodriguez) må alle begrave ektemennene sine, yrkeskriminelle tøffinger som ble drept under et mislykket kupp iscenesatt av Veronicas avdøde ektemann Harry (Liam Neeson). De må ikke bare takle det traumatiske sjokket av å ha mistet livspartnerne sine, men kastes dessuten ned i en usikker livssituasjon uten økonomisk sikkerhetsnett. Enda verre: to millioner dollar brant opp sammen med ektemennene deres: penger som tilhørte den kriminelle ordførerkandidaten Jamal Manning (Brian Tyree Henry).
En veldig farlig mann, som gir Veronica tre uker å betale tilbake hvert eneste øre. Etterpå akter han å overlate opprydningsarbeidet til sin bror; psykopaten Jatemme («Get Out»-kjenningen Daniel Kaluuya). Det eneste ektemannen etterlot Veronica er en bankboks med sin notatbok, som inneholder planene til hans neste kupp – med et antatt utbytte på rundt fem millioner dollar. Mer enn nok til å løse enkenes økonomiske problemer, og gi dem en sjanse til å kjøpe sin frihet. Veronica rekrutterer Linda, Alice og (etter hvert) barnevakten Belle (Cynthia Erivo); og foreslår at de utfører kuppet de avdøde ektemennene planla. Uten å engang ane hvor kuppet skal utføres. Alt de har er noen håndskriblede notater, arbeidstegningene til en bygning og noen pikante bilder som kan brukes til å presse ut sjefen for et sikkerhetsfirma. Resten må de finne ut selv.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Situasjonen blir mer komplisert av flere skruballer: som inkluderer den fjerde enken Amanda (Carrie Coon) og den korrupte ordførerkandidaten Jack Mulligan (Colin Farrell), som gjør sitt beste for å løsrive seg fra sin far Tom (Robert Duvall) - en rasistisk livstidspolitiker av den gamle gangster-skolen. Hele filmen er full av smarte valg og subtilt avslørende øyeblikk, som understreker at Steve McQueen er en filmskaper med et skarpt intellekt. Dette er hans første film på fem år, og det er lett å se «Widows» som en reaksjon på frustrasjonene McQueens opplevde under arbeidet med HBO-miniserien «Codes of Conduct», som ble skrinlagt etter pilotepisoden i 2016.
Les også: Rått oppgjør med slavetida
Det skjer nok i filmen til å fylle en tett kabelserie, og det er noen helt mesterlige scener her: inklusive en lang kamerakjøring fra perspektivet til panseret på en limousin, som forteller oss det vi trenger å vite om klasseforskjellene i Chicago på rekordtid. Absolutt alle roller er skrevet, castet og spilt med stor omtanke; helt ned til rollefigurer vi bare møter noen minutter. Viola Davis gjør nok en Oscar-verdig kraftprestasjon her, men den som utmerker seg mest i havet av talenter er Elizabeth Debicki – i en gjennombruddsrolle egentlig tiltenkt Jennifer Lawrence.
Noe av det mest imponerende med «Widows» er hvor mye den klarer å dekke, selv om filmen tar seg god tid til å rulle ut historien. Det eneste som gjør at terning-sekseren glipper er noen litt for hendige tilfeldigheter mot slutten, og en overraskelse rundt halvveis har ikke helt kraften som den burde ha. Man kan også mistenke at litt for mange scener havnet på klippebordet for å presse ned spilletiden til under effektive 130 minutter, men det er jo alltid er godt tegn at en film etterlater oss med et ønske om å få tilbringe mer tid med hovedpersonene.
Les også: «Girl»: Ingen dans på roser