Film

Vinner på poeng

En helt solid, men veldig tradisjonell boksefilm produsert av Martin Scorsese.

Dagsavisen anmelder

4

DRAMA

«Bleed For This»

Regi: Ben Younger

USA, 2016

Vinny «Paz» Pazienza var en proffbokser med fem verdensmestertitler, 30 knockouts, og en overmenneskelig evne til å tåle smerte. Han brakk nesen et hundretall ganger, men ble i løpet av karrieren aldri knocket – og gikk inn i boksesportens historiebøker med et oppsiktsvekkende comeback. Vi møter Vinny Pazienza (Miles Teller) for første gang i 1988, mens han desperat prøver å svette seg ned til junior weltervekt-størrelse minutter før veiningen til tittelkampen mot verdensmesteren Roger Mayweather (Peter Quillin). Et brutalt basketak som sender Vinny på sykehuset, og får boksepromotoren Lou Duva (Ted Levine) til å uttale på TV at det trolig er best at Pazienza henger opp hanskene sine for godt nå.

Isteden slår Pazienza seg sammen med den alkoholiserte treneren Kevin Rooney (Aaron Eckhart, med drikkemage og blank isse); som i bedre dager trente Mike Tyson – men nå er ansett som en avdanket «has been», akkurat som Pazienza. Rooney foreslår at Vinny trener seg opp to vektklasser og utfordrer junior mellomvekt-mesteren Gilbert Dele (Jean Pierre Augustin). Opptakten til denne kampen kunne ha vært tilstrekkelig til å drive en tradisjonell boksefilm, men rundt halvveis tar «Bleed for This» en brå U-sving. For like etter denne tittelkampen i 1991 ender Pazienza i en alvorlig bilulykke, og våkner opp på sykehuset nok en gang. Men nå med brukket nakke.

Legene tviler på at han noensinne vil være i stand til å gå igjen, men Vinny er fast bestemt på å gjøre et comeback i bokseringen. Han trosser rådene fra alle rundt seg, og får en «halo»-nakkekrage bokstavelig talt skrudd inn i skolten med metallskruer, i håp om at skaden heler seg selv. Som ikke det er en stor nok risk, begynner han i all hemmelighet boksetreningen igjen, vel vitende om at den minste feilvurdering kan lamme ham for livet. Man er ikke nødt til å kjenne livshistorien til Pazienza for å forutsi hvordan dette kommer til å ende. Det holder fint å ha sett noen boksefilmer i løpet av livet. «Bleed for This» holder seg nær virkelige hendelser, men enda tettere opptil de tradisjonelle elementene fra denne filmsjangeren. Dette med en underdog som bekjemper alle odds har vært en av boksefilmens bærebjelker siden lenge før «Rocky» ble et popkulturelt fenomen, og det er vanskelig å komme opp med nye vinklinger på et så velbrukt materiale. Det er dessuten umulig å se «Bleed for This» uten å legge merke til likhetstrekkene til David O. Russells «The Fighter». Særlig i skildringen av Vinnys arbeiderklassefamilie i Rhode Island, som kommer komplett med en breial far (Ciaran Hinds), dypt religiøs mor (Katey Sagal) og en flokk med rappkjefta søstre. La gå at «The Fighter» utspilte seg i et irskamerikansk miljø i Boston, mens Pazienzas familie er italiensk-amerikansk på grensen til det selvparodiske. «Bleed for This» mangler kraften, oppfinnsomheten og humoren fra «The Fighter», men har til gjengjeld en sterk prestasjon fra Miles Teller – som har trent seg opp voldsomt her. Teller har en arrogant og lettere usympatisk utstråling som kan bli en belastning i enkelte roller, men som bare er en resurs hvis man skal portrettere en bokser som overlevde på ren viljestyrke og bravado.

Det er dessuten lett å tenke seg at historien har en personlig betydning for Teller, som i 2007 selv ble livstruende skadet i en bilulykke – og fortsatt bærer arrene som beviser det. Dette er den første filmen på over ti år fra Ben Younger, som fortsatt er mest kjent for regidebuten «Boiler Room» (2000). Han forteller historien i grove trekk som den skjedde, men har faktisk tonet ned noen elementer som kunne ha blitt i overkant melodramatiske og/eller virket for usannsynlige; deriblant at Vinny nesten døde etter tittelkampen mot Mayweather – og hevder at han seilet mot det hvite lyset da faren ristet ham tilbake til live. I filmen begynner Vinny å trene en måned etter at legene skrudde fast nakkestøtten i skolten hans. I virkeligheten tok det ham bare noen dager. «Bleed for This» har imidlertid kondensert boksekarrieren til Paz veldig, og hopper over fem comeback-kamper for å komme rett til klimakset: basketaket med Robert Duran (som i høst var å se på kino i sin egen biografiske boksefilm: «Hands of Stone» med Edgar Ramirez og Robert De Niro). «Bleed for This» foretrekker å etterlate oss med oppløftende livsleksjoner, og det faktum at alt virkelig skjedde forminsker ikke helt følelsen av at vi har sett dette mange ganger før. Ok, på det punktet filmen slutter kunne man ha fortsatt historien videre ned i «Raging Bull»-territorium. Etter at boksekarrieren endte oppdaget den livslange avholdsmannen Paz alkohol, og han har de siste årene jevnlig vært i klammeri med loven for alt fra hjemmevold til forfalskning av sjekker. Hvorvidt denne typen sportsfilmer ender i oppløftende triumf eller deprimerende nederlag er mest et spørsmål om når man velger å avslutte dem, antar jeg. Liver overvinner oss alle til slutt.