5
DRAMA
«Nocturnal Animals»
Regi: Tom Ford
USA, 2016
Ingen bombe at en av klodens mest smakfulle klesdesignere har overlegne visuelle evner, noe han behørig demonstrerte med sin melankolske debutfilm «A Single Man» (2009). Men det er oppsiktsvekkende at Tom Ford etter sju år har valgt å følge opp den suksessen med et komplekst noir-drama basert på avdøde Austin Wrights roman «Tony and Susan» – som hopper mellom fortid og nåtid, fiksjon og virkelighet.
Nærmere tjue år etter at de så hverandre sist mottar gallerieieren Susan Morrow (Amy Adams) en pakke fra eksmannen Edward (Jake Gyllenhaal). En tidlig utgave av hans siste roman: «Nocturnal Animals», som er dedikert «Til Susan». På overflaten en hardkokt sørstats-thriller der forfatterens alter ego Tony (Gyllenhaal, igjen) er på vei gjennom Vest-Texas sammen med kona Laura (Isla Fisher) og den tenårige datteren India (Ellie Bamber). Etter at en gjeng truende rødnakker (med Aaron Taylor-Johnson i spissen) presser bilen deres ut av veien, slenges Tony inn i et nattsvart mareritt – etter hvert sammen med den lakoniske, kreftsyke politidetektiven Bobby Andes (Michael Shannon).
Tilbake i virkeligheten blir Susan stadig mer grepet av denne urovekkende romanen, som forsterker søvnproblemene hennes og siver inn i underbevisstheten. Hun tenker tilbake på den lykkelige tiden sammen med eksmannen Edward, den republikaner-borgerlige moren (Laura Linney) som advarte henne om at ekteskapet ville ende i tragedie – og de utilgivelige tingene Susan gjorde da hun oppdaget at moren hadde rett. Om skadene som allerede er gjort. Tingene du ikke kan ta tilbake. Veivalgene som har ledet Susan dit hun er i dag: i et postmoderne luksushus i betong og glass, med en overflatisk fotomodell-kjekk mann (Armie Hammer) som rutinemessig bedrar henne. Hun beveger seg rundt i en døsig drømmetilstand med sørgmodige øyne, fanget i en møysommelig oppbygget fasade som er i ferd med å rase ned rundt henne. Susan velger å tolke romanen som en metafor for traumene hun påførte Edward under samlivsbruddet, og muligens en mørk hevn. På den annen side, Susan er åpenbart en veldig selvsentrert person, så det er mer enn mulig at hennes tolkning er helt gal.
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
«Nocturnal Animals» er akkurat så visuelt, utstudert lekker som man kan forvente av Tom Ford, men han har mye høyere ambisjoner enn som så – og er utstyrt med en rikholdig katalog av tilsvarende elegante innflytelser. Ford er dessuten fast bestemt på å overraske oss, og holde oss i uvisshet frem til den bitre slutten. Han starter filmen med en parade av grovt overvektige, nakne kvinner som drilldanser i sakte film under åpningsteksten, noe som er omtrent like oppmerksomhetsvekkende og desorienterende som noe David Lynch kunne ha funnet på.
Man kan muligens også spore noen nyanser av «Lost Highway» her, sammen med Hitchcocks store mesterverk «Vertigo», Kubricks «Eyes Wide Shut» og kanskje Douglas Sirks «Magnificent Obsession». Den fiktive filmen i filmen bærer klare likhetstrekk med Peckinpah-klassikeren «Straw Dogs», der nok en mann blir stemplet som veik før han retalierer med blind vold. Jeg er fortsatt ikke helt sikker på hva Tom Ford prøver å si her, men han sier det i ale fall med uovertruffen stil, førsteklasses skuespillere og veldig god smak.