– Vi vil komme oss bak sladden

CANNES (Dagsavisen): «Atlas» vil bli den første norske fiksjonsfilmen om radikaliseringen i norske, muslimske miljøer og konsekvensene for de norske familiene til syriafarerne. Når finansieringen er på plass vil regissørene Matias Rygh og Mathias Eriksen sammen med produksjonsselskapet 4 ½ gå i gang med innspillingen av filmen i Oslo og Marokko. Denne uka jakter 4 ½ samarbeidspartnere under filmfestivalen i Cannes.

– Dette er jo ikke noe som er typisk for Norge, radikaliseringen i de muslimske miljøene er noe som skjer over hele Europa, sier produsent Turid Øversveen i selskapet 4 ½.

LES OGSÅ: Ungdom stanser radikalisering

Tung tematikk

Hun har tidligere produsert filmer som «Babycall», «Naboer» og Sara Johnsens «Uskyld», mens Rygh og Eriksen står bak fiksjonskortfilmen «From This Day To Where», som fikk en Amnesty International Award for sin skildring av seksuelle overgrep som våpen mot kvinner under krigen i Øst-Kongo.

Nå går de inn i en annen, men like tung tematikk, med utgangspunkt i Oslo. «Atlas» er foreløpig filmens arbeidstittel og referer til Atlasfjellene. Den handler om en godt integrert marokkaner som etter et samlivsbrudd flytter hjem til mor og en lillebror som er i ferd med å gjennomgå en radikaliseringsprosess.

– Temaet radikalisering blir ofte debattert av det bestående, uten at debatten treffer unge folk, men her har jeg et manus som er politisk brennhett, sier Øversveen.

Mathias Eriksen og Matias Rygh presiserer at de ønsker å lage en film i øyehøyde med de guttene den handler om, for på den måten kunne minske distansen til tematikken.

– Vi ser en veldig tydelig kompleksitet rundt spørsmålet om identitet og tilhørighet, sier Rygh, og påpeker at debatten rundt syriafarere ofte ender i statistikk og vedtatte sannheter.

– Vi vil komme oss bak sladden på de sensurerte ansiktene i mediene og nå inn til menneskene, fastslår regissørene, som over tid har observert en tydelig endring i ungdomsmiljøene i Gamlebyen i Oslo, der de selv bor.

– Det er en egen subkulturell estetikk som var til stede selv før borgerkrigen i Syria brøt ut, et nytt og aktuelt språk for å uttrykke at man er annerledes og markere en posisjon som er motstrøms. Denne nye subkulturen som er under utvikling blir tydelig når den settes i kontekst med syriafarerne. Dette har skjedd over lang tid i de store europeiske byene, og nå skjer det i Oslo, sier de om utviklingen der det mest synlige aspektet er klærne: sportsklær, gjerne amerikanske, blandes med kjortler og bønneluer.

Følg oss på Twitter og Facebook!

Større press

Øversveen synes det er interessant å undersøke om det er mulig å forstå noe av beveggrunnene for at unge norske menn velger å dra til Syria for krige for IS.

– Intellektuelt kan man forstå det, uten at det nødvendigvis gjør at man mener det er riktig det de gjør.

– Er det for lite engasjement rundt tematikken i norsk film?

– Jeg syns det er et større og større press for at alt skal være kommersielt, lyse filmer eller store dramaer. Jeg merker at det er en stor vridning mot at all film skal være veldig lett tilgjengelig, og den definisjonen av kommersialitet er for enkel. Dette gjennomsyrer hele bransjen. Film skal engasjere enten det er en romantisk komedie eller et sterkt drama, men det må være noe som treffer samtiden, sier Øversveen, og legger til: – Jeg syns det er veldig bra at denne historien kommer i form av en spillefilm. Debatten om radikal islam og syriafarere er viktig å belyse fra forskjellige ståsteder, ikke bare i dokumentarer, sakprosabøker eller «Aktuelt». Jeg syns det er ekstremt spennende at det er to unge regissører som vil lage sin første spillefilm inspirert av endringer på Oslos østkant.

LES OGSÅ: – Vet lite om radikalisering

Danske

Øversveen søkte Norsk filminstitutts «Nye veier»-program, selv om prosjektet i seg selv falt utenfor kriteriene. Filminstituttet mente likevel at prosjektet er så lovende at det gjennom spillefilmkonsulent Lars Gudmestad har gitt oppstartsstøtte på 150.000 kroner til videre manusarbeid. Øversveens arbeid i Cannes blir å finne internasjonale produksjonspartnere. Øverst på ønskelisten står en dansk co-produsent og en sterk internasjonal salgsagent.

– Man kan lage denne filmen som et politisk statement hvis man vil, men det er ikke mitt utgangspunkt som produsent. Når det er sagt blir det garantert et politisk statement i seg selv, men man skal bli berørt, opprørt, gå ut fra kinosalen og snakke om dette på en ny måte. Jeg har ikke sett et sånt prosjekt tidligere, men danskene har hatt lignende politisk aktuelle prosjekter, som «Kapringen», påpeker Øversveen, og nettopp produsenten av «Kapringen», Rene Ezra, er blant dem 4 ½ har diskutert filmen med.

Rygh og Eriksen har allerede laget en pilot og har kontakt med en rekke instanser som kjenner og arbeider med problematikken, blant annet forskningsmiljøene. Alle henviser til lignelsen om den kokte frosken: En levende frosk som blir sluppet i kokende vann vil øyeblikkelig hoppe ut, men hvis den legges levende i kaldt vann som langsomt varmes opp, vil den ikke legge merke til den gradvise endringen før det er for sent. I miljøer som radikaliseres er prosessen vanskelig å få øye på.

– Det vi har lyst til er å tre inn i den kaotiske og uoversiktlige tilstanden i en familie like før den når kokepunktet, sier Matias Rygh.

LES OGSÅ: - Radikaliseringen starter hjemme

LES OGSÅ: Må bli hørt, ber Grorud-ungdom