Ane Dahl Torp må besvare viktige og vektige spørsmål i «1001 gram». FOTO: NORSK FILMDISTRIBUSJON

Vekten av kjærligheten

En kilo kan være tung å bære. Det viser Bent Hamer med lekende letthet i sin nye film «1001 gram».

DRAMA

«1001 gram»

Regi: Bent Hamer

Norge, 2014

 

De færreste av oss kommer ikke nærmere Justervesenet enn de små oblatene som er bevis på at små hverdagslige sysler rundt en drivstoffpumpe, en hoppbakke eller en kjøttvekt går riktig for seg. Men hos Justervesenet ligger selveste Kiloen, det norske korrektivet som kanskje ikke er så konstant som man skal tro. Og kan det hende at også kontrollenheten som befinner seg i Paris er en variabel enhet? Når forskeren Marie (Ane Dahl Torp) blir nødt til å påta seg den vektige oppgaven å frakte statlige kiloen ned til Paris for den årlige kontrollen, er det mer enn bare de 1000 norske grammene som står på spill. Oppfølgingsspørsmålet til hva en kilo veier, er hvor mye et liv egentlig veier. Som Marie sier: «Livets tyngste bør er å ikke bære på noe».

Marie arbeider som forsker hos Justervesenet der også faren hennes (Stein Winge) er ansatt. Hun teller atomer, han veier dem. Utover denne generasjonsforskjellen har de bare hverandre, særlig nå, da Maries materialistiske kjæreste har flyttet ut av et felles hjem preget av stram design og tellekanter. Marie bor fortsatt i huset, og som en søvngjenger i velregulerte, tilmålte omgivelser går hun rundt, med mindre hun setter seg i sin lille elbil og begir seg til farens gård, som er like uryddig som livet han lever. Det er han som egentlig har ansvaret for å passe på at den norske kiloen er intakt og veier som den skal. Når han får et illebefinnende arver Marie plassen på det internasjonale kiloseminaret i Paris. Det blir et snodig møte i høytidelige omgivelser, men hun rykkes ut av likevekten da hun møter den varmhjertige franskmannen Pi (Laurent Stocker). Idet hun slipper taket er det andre verdier som måles enn de konstante.

Bent Hamers kunstneriske vekt er kanskje fininnstilt, men heller ikke i denne filmen etter en bransjes vedtatte konvensjonelle mål. Igjen har han skapt et mettet handlingsdrama uten påfallende ytre dramatikk, en film som rykker virkeligheten og hovedpersonens likevekt noen millimeter ut av balanse. Det er av det gode, men smerten, tristessen og sorgprosessen er som vanlig aldri langt unna i Hamers filmer. Som i «Salmer fra kjøkkenet» (2003) utforsker han et spenningsfelt mellom vitenskap og menneskelige emosjoner, og igjen handler det mer om menneskene enn om kalde, vitenskapelige resultater. Humoren er sjelden uttalt, men den ligger latent dempet i bildene, i blikkene og situasjonene, mens handlingen får lov til å bruke tid og rom på å utvikle seg. Her er Hamer unik og denne gangen nærmest kompromissløs.

Langsomme, små scener kan inneholde store kontraster, mens reaksjonene man aner bak blikkene og de små berøringene er som jordskjelv langt under overflaten. I «1001 gram» balanserer Hamer perfekt de abstrakte, menneskelige faktorene med den lineære handlingen. Regissøren som nærmest har gjort gamle menns særheter til et varemerke, har også et annet ess i ermet. I Ane Dahl Torp har han for første gang valgt en kvinnelig hovedperson. Torps prestasjon i rollen som Marie er like glassklar som monteren med kontrollkiloen. Hun spiller Marie som var hun en knute. Monteren hun bærer blir et bilde på at Marie selv må sprenge seg ut av en steril og beskyttende glassklokke for å kunne leve et fullt liv. Det krever erkjennelse og handling, og et par tilfeldige forrykkelser. Torp bidrar i fullt monn til en film hvor selv tungsinnet framstår lekent og lett.

Hamers utgangspunkt i en enkel kompleksitet former en film om kjærlighet og familiebånd, om mange slags sorg og konsekvenser av at ikke livet er helt og fullt ut målbart. Eller er det det? Torp går fra å være nesten gjennomsiktig nummen til å finne veien (tilbake?) til livsgleden. John Erik Kaadas musette-inspirerte mollkomposisjoner er hensynsfulle mot filmens skyfrie partier, og gir en nesten Tati-medrivende flyt i stemningsskiftene og i bildene, gjerne smått surrealistiske de også, som av mennesker på rekke og rad i uforklarlige situasjoner eller gruppebilder med kiloen. Kaada er en del av det solide støtteapparatet som akkompagnerer Hamers mildt bestemte regi, og særlig John Christian Rosenlunds foto understreker «1001 gram»s klare glassaktighet og det fastlåste tussmørket som Marie må ut av. «Hva veier kjærligheten, Marie?», er et forløsende spørsmål, og i grunn et ekko av farens oppfordringer til henne. Og Stein Winge er oppgaven voksen. Som i TV-serien «Koselig med peis» er det en fryd å se han tilbake foran kamera, en ringrev som Hamer lar fylle med brodd og kjærlig galle.