5
DRAMA
«Carol»
Regi: Todd Haynes
USA/England, 2015
Patricia Highsmiths debutroman «Strangers on a Train» hadde akkurat blitt filmatisert av selveste Alfred Hitchcock da hun i 1952 skulle publisere sin neste historie. Men fremfor å spille på sin nyvunne suksess som ung thrillerforfatter, valgte hun isteden å gi ut kjærlighetshistorien «The Price of Salt» på et mindre forlag, under dekknavnet Claire Morgan. En delvis selvbiografisk beretning om to kvinner som forelsker seg i hverandre, løst basert på forfatterens egen affære med den fraskilte sosietetsfruen Virginia Kent Catherwood. På femtitallet var dette med skildringer av lesbiske kvinner vanligvis forbeholdt snuskete pocketbøker for far, som endte i selvdestruksjon, fordervelse og fortrinnsvis selvmord. Men her hadde Highsmith skrevet noe som i sin tid var ansett som mer kontroversielt: en kjærlighetshistorie som ikke var opptatt av sjokkerende tragedier, bare begjær og ekte lidenskap. En historie som var så personlig at Highsmith ikke våget å offentlig vedkjenne at hun hadde skrevet den før i 1990, fem år før sin død. Produsentene har prøvd å få laget film av denne historien i over ti år, men har slitt med å få finansiering. Ikke fordi «Carol» handler om lesbisk kjærlighet, men fordi den har to kvinner i hovedrollene. Deprimerende, men til slutt fikk filmen en regissør som passer materialet perfekt. Todd Haynes, som tidligere har utforsket skjult begjær og sterke kvinneskikkelser i filmer som «Far From Heaven» (2002) og HBO-produksjonen «Mildred Pierce» (2011).
Vi befinner oss i New York mot slutten av 1952. Den unge hobbyfotografen Therese Belivet (Rooney Mara) har fortsatt ikke fått grepet om sin egen identitet, og jobber i leketøysavdelingen til det fornemme Frankenberg-handlesenteret på Manhattan da øyene hennes møter Carol Aird (Cate Blanchett). Kvinnen som vil forandre alt. Carol er på jakt etter en julegave til sin datter Rindy, og blikket hennes vekker uvante følelser i Therese. I hennes øyne virker Carol håpløst glamorøs, elegant, sofistikert, mystisk og vakker, som fra en annen verden. Etter handelen legger Carol kokett igjen skinnhanskene sine på disken, noe som bli starten på en romantisk runddans der følelsene er åpenbare og helt gjensidige, men lenge forblir uartikulert og nølende. En lunsjinvitasjon leder videre til et søndagsbesøk i det herskapelige hjemmet som Carol delte med ektemannen Harge (Kyle Chandler). De er nå separert, men Harge har store problemer med å komme over tapet av Carol, og det faktum at hun er tiltrukket av kvinner. Han ser umiddelbart det unge pikebarnet Therese som en trussel mot sitt håp om vinne tilbake familien. Sjalusi, frustrasjon og sårede følelser leder til en bitter rettstvist om samværsretten til datteren Rindy, og Carol håndterer konfliktene ved å rømme. Hun inviterer Therese ut på en lang biltur i juleferien, bort fra alle problemene og mot en erkjennelse av at de er forelsket i hverandre. Men veien dit er lang, og først halvveis ut i filmen ender de endelig opp i hverandres armer.
Les intervju med Blanchett: Forførelsen ligger i blikket
Lesbisk kjærlighet i 1950-tallets USA fordrer diskresjon, og skildringene av intimitet i et samfunn styrt av strikte sosiale koder minner mye om Martin Scorseses undervurderte Edith Wharton-filmatisering «The Age of Innocence» (1993). Therese ser til tider ut som en barn, innadvendt, usikker og ennå ikke ferdig formet. Aldersforskjellen mellom dem ville trolig ha spilt en mer vesentlig rolle hvis Carol var en mann, og måten denne middelaldrende kvinnen overøser nittenåringen Therese med oppmerksomhet og gaver hadde virket en smule Humbert Humbert-aktig i sin erotiske besettelse hvis hun ikke så åpenbart var på søken etter noe mer enn å bare forføre henne. I likhet med de tidligere filmene til Haynes føles «Carol» til tider som en formell stiløvelse, influert av hans entusiasme for gamle mestere som Hitchcock og Douglas Sirk.
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
En virkelig vakker film, mesterlig iscenesatt ned til minste detalj og elegant filmet på Super 16mm av veteranen Edward Lachman. Fint lite av historien formidles via dialog, alt av betydning skildres via blikkvekslinger og kroppsspråk av to hovedrolleinnehavere som knapt har vært bedre. Rooney Mara og Cate Blanchett ble begge med rette Oscar-nominert, men til tross for sine totalt seks nominasjoner sanket «Carol» ingen statuetter. Muligens fordi «Carol» i tråd med temaet er i overkant behersket og reservert til å vekke den helt store lidenskapen, men den vekker oppriktig beundring – og under den lekre, kontrollerte overflaten brenner det en intens lengsel.