Team Flåklypa–Ludvig, Solan og Reodor–i et ettertenksomt øyeblikk under ostekappløpet «Herfra til Flåklypa». FOTO: MAIPO/NORDISK FILM DISTRIBUSJON

Varmt kappløp

«Solan og Ludvig – Herfra til Flåklypa» har kinopremiere 1. juledag. Det er lov å begynne å glede seg.

 

5

ANIMASJONSFILM

«Solan og Ludvig – Herfra til Flåklypa»

Regi: Rasmus A. Sivertsen

Norge, 2015

Nabokrangler kan være stor underholdning for alle andre enn de involverte, og de kan utløses av de minste ting. For eksempel av VM i innendørs sleggekast, mellom urnorske bygder som Flåklypa og Slidre, mellom en Solan Gundersen og en innful meieribestyrer som begge har satt turbo på konkurranseinstinktet. Med Solan og Ollvar O. Kleppvold i tottene på hverandre vokser en ny film med Kjell Aukrusts fargerike figurer fram, ekspedert som et tradisjonelt ostekappløp fra Slidre til Flåklypa. Den som passerer målstreken først med osten i hende har vunnet. Og det står mye mer enn bare bygdeære på spill. Når Solan og langt mer sindige Ludvig legger i vei sammen med sykkelreparatør Reodor Felgen, vet ikke sistnevnte at både hus og hjem står på spill.

I denne animerte familiefilmen vil det ikke bare være intrigen som fenger hele veien «Herfra til Flåklypa», men også de klart tegnede figurenes ulike lynner og laster. I grove trekk er filmen laget av teamet bak «Jul i Flåklypa». Regissør Rasmus A. Sivertsen har gjennom en rekke animasjonsfilmer nå vist at han tar sjanser uten å tråkke for langt ut av de folkekjære, originale universene som ligger til grunn for filmene. Han setter et personlig stempel på filmene, slik han også gjorde i sin første film av året, «Knutsen og Ludvigsen og den fæle Rasputin». Qvisten Animasjon som medprodusent og ansvarlig for dukkeanimasjonen preger filmen med en god porsjon detaljer i en levende helhet, og lar en rustikk stop-motion-teknikk understreke figurenes rotnorske opphav i Aukrusts univers. Og med det får også voksne Aukrust-fans sin julegave i år gjennom «Solan og Ludvig – Herfra til Flåklypa», som gjennom Karsten Fullus manus krydres med store doser inspirasjon og figurer fra Flåklypa Tidende-bøkene.

Flåklypas lokalavis er for øvrig sterkt til stede også i denne filmen, og med store porsjoner mild mediekritikk sender redaktør Frimand Pløsen sammen med utegående reporter Melvin Snerken «live» fra et kappløp som går over tre dager og i mye «fali’» norsk natur. Til å være kappløp der også Emanuel Desperados deltar, er det imidlertid påfallende rolig i rekkene. Det går sjelden fortere enn lagets ankermann, og når den mannen er Ludvig blir tempoet i historien deretter. Det åpner for mye fin atmosfære og dvelende moro, der replikker og tilløp til galskap vektlegges og tematikken omhandler verdien av tilhørighet, enten den er knyttet til steder, personer eller det å ha et hjem. Utilsiktet eller ikke, blir filmen et rørende, men aldri uttalt apropos i en tid da nettopp tilhørighet og toleranse er ord som angår oss alle. En engstelig og undrende Ludvig får sagt det meste med få ord. Og ordene er det Trond Høvik som framfører. Både han og Kari-Ann Grønsund som Solan tar stemme og personlighet på kornet. Andre gode kort på stemmesiden i en lydmessig solid film, er Fridtjov Såheim som meieribestyrer og Per Skjølsvik som har overtatt Reodor Felgens stemme etter avdøde Trond Brænne. Og norsk humordebatt kan få en ny omdreining hvis man legger for mye Dagfinn Lyngbø-ap i Bjarte Hjelmelands stemme på den selverklærte bergenshumoristen Olram Slåpen. Voksne vil generelt fryde seg over åpenbare pek som er lagt inn ene og alene for deres trang til nostalgi, mens humor og situasjonskomikk er selvforklarende.

Samtidig er handlingen strukket så langt det lar seg gjøre, og ikke alle karaktertrekkene eller bergensvitsene gjør seg like godt når de blir gjentatt mest for å fylle ut filmens lengde. Det er likevel bare småirritasjon over en ellers varm og sjarmerende film som har alle kvalitetene som skal til for å bli en julesuksess på kino. Også for dem som rett og slett trenger å gire ned etter en lang advent og lunte litt rundt i tempoet hass Ludvig.