Film

Varme hender og varme møter

Margreth Olin har laget en film om Snåsamannen som i svært liten grad handler om for eller imot det man kan kalle alternativbransjen.

Dagsavisen anmelder

5

DOKUMENTAR

«Mannen fra Snåsa»

Regi: Margreth Olin

Norge, 2016

I stedet handler filmen om menneskelige møter. Selv om man går inn i det med skeptikerens holdning, er det vanskelig å forbli uberørt av de sterke møtene. Og et av de beste møtene, det er møtet med Joralf Gjerstad selv. Uansett hvilke teorier man måtte ha om metode og hvilke krefter det egentlig er som er i sving, så er man ikke i tvil om at Joralf Gjerstad er et menneske som er bunn hederlig, som forsøker å gjøre det gode, og som har en fantastisk evne til å se mennesker. At den evnen også kan virke terapeutisk, det levnes det ingen tvil om.

At mannen med de varme hendene gjør nytte for seg i det store feltet der feilbelastninger, låsninger, sperringer, angst eller udefinerbare smerter er med å gi redusert livskvalitet, det virker også uomtvistelig når man ser scenene der et utvalg mennesker sitter på sofaen hos Joralf og får kjenne de varme hendene på kroppen. Uten at det dermed er mulig å si noe om langtidseffekten, eller om hvorvidt det samme ville ha skjedd hos pasienter med en mer tydelig diagnose. Filmen bør likevel være interessant i et helseperspektiv også. Det den viser er nemlig at følgesmerter for eksempel ved feilslått medisinbruk, kan reduseres gjennom at man blir sett som menneske. Dette er problemstillinger som er tett på mange menneskers liv.

LES OGSÅ: Margreth Olin om Snåsamannen og «Mannen fra Snåsa»

Om jeg nå høres litt «frelst» ut, så er det ikke fordi jeg har falt for et mulig «propagandagrep» fra regissør Margreth Olin. Hun benytter den samme observerende fortellerteknikken som hun også tidligere har brukt som dokumentarist, med unntak av at en hendelse i det filmen nærmer seg ferdigstillelse, tvinger henne til å bli mer personlig enn hun noen gang har vært i sine filmer. Det hun derimot ikke gjør, er å bringe kritiske røster på banen, men det ville uansett ha blitt en annen film, i en annen dokumentartradisjon. De kritiske stemmene vil komme etter hvert. Filmen er ikke bastant i formen, så forhåpentlig blir det en nyansert debatt.

Selv om «de varme hendene» er en sentral del av møtet mellom Joralf Gjerstad og «pasientene», så er han verken en klassisk håndspålegger eller en tradisjonell healer. Han har ikke selv noe behov for å overbevise eller for å forklare sine evner. Det eneste han sier om saken, er at han tror han har fått disse evnene fordi han har valgt det gode gjennom livet.

Joralf Gjerstad har latt seg portrettere tidligere, men aldri så dyptgripende som dette. I tillegg har Margreth Olin fått lov til noe som ingen har fått lov til før, nemlig å være med inn i behandlingssituasjonen. Ti ulike møter vises i filmen, av i alt 22 som Snåsamannen lot seg overtale til å gjennomføre sommeren 2014, etter at han egentlig trakk seg tilbake i 2009. Møtene er oppsiktsvekkende, noen mer enn andre. Noen møter er bemerkelsesverdige fordi Gjerstad klarer å ta tak i noe helt grunnleggende, andre fordi han klarer å gjøre nytte for seg også i møte med rasjonalister som er nærmest «dratt med» inn på sofaen hans.

Men altså; ingen for eller imot-film. Joralf Gjerstad er for unik til det. Hans posisjon lar seg ikke lese inn i alternativ-strømmen forøvrig. Hans store egenskap er evnen til å se og til å sanse mennesker. Så får tilskueren selv muligheten til å bedømme hva som er effekten av og eventuelt også begrensingene i det. Varmen i møtene vi får ta del i, og hos Joralf - blandingen av livsvisdom og godslighet - er verdt å ta med seg uansett. Og ja, det er «noe» som skjer i møtene. Noe som forblir udefinerbart. At det har noe med godhet å gjøre, er langt fra den mest usannsynlige teorien.

Av Nils Olav Sæverås