3
DRAMA
«Vann over ild»
Regi: Joern Utkilen
Norge, 2018
For flere generasjoner nordmenn hadde fortellingene og forestillingene om den ville vesten en nærmest mytisk tiltrekkingskraft. Lenge før rollespillene inntok hverdagssjargongen, var kruttlappistoler en del av utrustningen når man lekte ute, syklene fikk jobben som steilende hester og trepinner fylte nær sagt enhver funksjon når man kranglet om revir, hvem som var venner med hvem og hvem som skulle ha de ulike rollene i sinnrikt oppbygde makthierarkier. For filmskaper Joern Utkilen er illusjonen om «ville vesten» selve grunnmuren i den surrealistiske komedien «Vann over ild», men som så ofte er gjennomføringen av en god idé ofte morsommere for den som står bak enn for den som må se på.
Les også: Et spøkelseshus fullt av dinoer
Det er med et barnlig blikk Utkilen bygger en fiktiv verden som på mange vis speiler Norge av i dag, et samfunn knuget av selvgodhet og misunnelse, hvor veien til manipulasjon og korrupsjon er kort, og hvor alle har blitt så rike at de ikke gidder å arbeide. Selv om dette er Skottland-baserte Utkilens første spillefilm, har han en imponerende merittliste som filmskaper, og har fått mye heder for kortfilmer som «Jord over vann», også den et vrengebilde på virkeligheten slik vi kjenner den. (De litt «yin og yang»-aktige naturtitlene som Utkilen har flere av, er hentet fra den kinesiske boken som på norsk heter «Forandringens bok). I «Vann over ild» skildrer han et miljø der apati har erstattet virketrang, og søppel- og avfallshaugene vokser i takt med plastberget og overforbruket. De navnløse innbyggerne i en liten by der fargeskrikende campingvogner danner bebyggelsen, gnager olmt på hverandre og fiser rundt på gamle Tempo-mopeder ikledd forvokste, syntetiske cowboyhatter og «fritidstøy» mens de spiser frossenpizza og samles i skogen for å gjøre ingenting. Små røde plastperler er både betalingsmiddel og statussymboler i form av vegg- eller klespryd. Westernfilmoppskriften følges så til punkt og prikke når den fremmede (Kristoffer Joner) kommer til byen. Den kyniske nykommeren starter sitt renkespill og det lukter blod og undergang lang vei.
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
Cato Skimten Storengen spiller den navnløse hovedfiguren, en vinglete og tafatt sjel som forsøker å finne et feste i livet og til det man fornemmer er kjæresten (Nina Ellen Ødegård). Barnet hennes er en skrikende lekedukke, helt i tråd med at også andre avgjørende «effekter» er av plast eller rett og slett er leketøy. Bare våpnene som etter hvert byttes ut med trepinnene i lekehylstrene er ekte, enten det er håndgranater, pistoler eller revolvere, eller øksa som den fremmedes reisefølge (Laura Vallenes) hogger ned de første ofrene med. Når også en omreisende «eksotisk» trupp ankommer blir både maktkampen og forvirringen komplett. Andre sentrale skuespillere er Edward Schultheiss og Jørgen Foss, og Ole Christoffer Ertvaag og Arthur Berning i rollene som byens «bad guys» gjør sammen med overflodstematikken filmen til noe i nærheten av et innslag i «Stavanger-bølgen».
Les også: «Now It’s Dark»: Reisen til nattens ende
Det er ikke nødvendigvis et godt tegn at man etter hvert begynner å tenke på Thomas Vinterberg og Lars von Triers «Dear Wendy» når man ser «Vann over ild», også det en film hvor man benytter seg av westernmyten for å lage en mangslungen fabel over vår tids ubevisste undergangsriter. Utkilens film er vel så stilisert i bestrebelsen etter å etablere den parallelle virkeligheten, og allegoriene over vår tids samfunnsstrukturer kombinert med westernfilmens strukturelle oppbygning gir et godt anslag, men valget om å gjøre det stoiske, stolpete og seige til en effekt i seg selv bærer ikke en spillefilms lengde. «Vann over ild» blir verken komedie, drama eller en filmatisk kunstperformance som åpner for en bredere tolkning, til tross for opplagte lysglimt, som filmens billedgjøring av uttrykket av sneglepost.
Les også: – USA er bygd på folkemord og slaveri
Noe av problemet ligger i at dialogen, eller rettere sagt avleveringene, til tider blir en lidelse fordi instruksen skuespillerne forholder seg til krasjer med manifestasjonen av den visuelle fantasien Utkilen bygger opp scene for scene. Når tilløpet til magi forsvinner som dugg for sola, uten at figurtegningene i seg selv stikker særlig dypere enn de gjør i Lego-filmene, blir enkelte sekvenser så intetsigende eller kjedelige at det er som å sitte og se på plast som brytes ned. Det er synd, all den tid det visuelle til tider er fantastisk, med store tablåer hvor de utnytter gruvelandskapet i Knaben i Kvinesdal, der særlig sanddeponiet til den gamle gruvevirksomheten spiller en fengslende «rolle» som ørkenlandskapet hvor den navnløse byen ligger. De mange scenene hvor fotograf Martin Radich fryser kamera og lar handlingen dels foregå utenfor bildet er mesterlige og visuelle, og sangene til den mildt sagt ukonvensjonelle artisten Arvid Sletta, som Utkilen har dokumentert på film tidligere, tilter effektivt handlingen ytterligere ut i periferien. Sletta utgjør en sentral brikke i den helheten Utkilen søker å bearbeide til langfilmformatet, men et komisk anlagt drama vil ikke nødvendigvis engasjere i dette formatet med mindre man også tillater seg nødvendige doser empati eller på andre vis inviterer tredjepart inn i westernleken.
Les også: Disse filmene bør du se på Oslo Pix