Film

«Ulydighet»: Den brysomme frie viljen

Et velspilt, engelskspråklig drama fra Sebastian Lelio, som fikk Oscar for «En fantastisk kvinne».

4

DRAMA

«Ulydighet»

Regi: Sebastian Lelio

Eng./Ir./USA 2017

Naomi Alderman startet sin debutroman «Ulydighet» som en religiøs forfatter, men innen historien var ferdig skrevet hadde hun blitt en ateist. «Jeg skrev meg ut av det», som hun fortalte til avisen The Guardian i 2016. I likhet med romanen er dette en film om de subtile måtene religiøs undertrykkelse kan manifestere seg, og tvinge de troende til å gi slipp på sin egen identitet for å få innpass og aksept. Ronit Krushka (Rachel Weisz) er en av de sterke, heldige. Hun klarte å bryte ut fra det klaustrofobiske miljøet hun var født inn i, selv om det tvang henne til å kutte all kontakt med familie og venner. Hun vokste opp i et tett sammenknyttet, ortodoks jødisk samfunn i Nord-London, der hennes far Rav Krushka (Anton Lesser) var en høyt respektert rabbi, læremester og åndelig overhode. Ronit startet et nytt liv som bohemsk fotograf i New York. Hun har unngått det livet faren prøvde å presse henne inn i; en fri kunstnersjel som fortsatt er single og barnløs. Men så dør pappa Rav under en tordentale i synagogen, mens han belærer flokken om betydningen av fri vilje og begrepet «ulydighet». Så hans ulydige datter må motvillig vende tilbake til hjemtraktene.

Les også: «Sommer 1993»: Å vokse opp vil knuse hjertet ditt

Ronit gjenforenes med barndomsvennen Dovid Koperman (Alessandro Nivola), som var Ravs store disippel og i hennes fravær «som en sønn» for faren hennes. En sterkt troende personifisering av religiøs fromhet, som er forventet å ta over Rav Krushkas oppgaver som rabbi. Han åpner hjemmet sitt for Ronit, mer i et utslag av religiøs pliktfølelse og et ønske om å være anstendig enn av et oppriktig ønske om å ha henne i huset. I likhet med de fleste andre i dette miljøet kan ikke Dovid helt begripe hva det svarte fåret Ronit gjør her. Ingen hadde forventet at hun ville komme tilbake hit for å delta i farens begravelse, siden de snudde ryggen til hverandre for flere år siden. De fleste hilser på Ronit med distansert avsmak, og ønsker henne «et langt liv» - underforstått noe i nærheten av «du er en ugudelig tøsepike som bør leve livet ditt langt unna oss». Akkurat hva Ronit gjorde for å vekke så mye skepsis i dette miljøet er åpenbart for alle som har tatt et raskt blikk på filmplakaten (svake spoilers for alle andre); hun hadde et usømmelig forhold til bestevenninnen Esti (Rachel McAdams).

Les også intervju med Rachel Weisz: Om å unngå å bli en hummer

Ronit er fortumlet over å oppdage at Esti siden sist har giftet seg med deres felles venn Dovid, og hun gjør sitt beste for å spille rollen som ærbar, underdanig kone i trist «sheitel»-parykk. Etsi klamrer seg til religionen som en livbøye, og har funnet sin identitet som lærer på en ortodoks jenteskole. Ingen stor overraskelse at Ronits nærvær vekker liv i følelser de begge har gjort sitt beste for å undertrykke, men den sensuelle lidenskapen mellom de to kvinnene blir overraskende brennhet.

Les også: «The Tale»: Unik og ubehagelig om overgrep

«Ulydighet» går ikke helt de veiene man kunne forvente, og er påpasselig med å unngå å svartmale dette miljøet mer enn nødvendig. Fordømmelsen Esti og Ronit utsettes for er subtil, forholdsvis høflig og utspiller seg mest i det skjulte, mens Dovid er langt fra noen sneversynt tyrann. Han er sympatisk portrettert som en velmenende mann på randen av en åndelig krise, som bærer på en oppriktig uro over at kona hans kan bli ledet på syndige veier. Livet hennes vil jo være så mye enklere hvis hun bare lever lydig opp til forventningene, og forblir i det trygge buret sitt. Kontrasten mellom Estis knusktørre samliv med ektemannen og den erotiske spenningen med Ronit er påfallende – ikke minst fordi kjemien mellom de to Rachel-ene er så saftig. «Ulydighet» klarer imidlertid ikke helt å stadfeste hva de to kvinnene har å tilby hverandre hinsides heftig sex og lidenskapelig klining. Selv om Sebastian Leilo utvilsomt er en romantiker klarer han heller ikke helt å skape den store spenningen rundt utfallet av dette triangeldramaet.

Les også: «Hereditary»: Demoner i dukkehjemmet

Det er alltid interessant med filmer som gir oss et autentisk innblikk inn i en hermetisk lukket verden vi ellers aldri ville fått innpass i, og Leilo skildrer dette tyngende, mannsdominerte miljøet så overbevisende at hele filmen ender opp med føles litt rigid. Han er til tider overtydelig i virkemidlene sine (og misbruker The Cures «Love Song» på det groveste), men har som vanlig et veldig godt håndlag med skuespillerne. De tre hovedrolleinnehaverne er på hvert sitt vis fenomenale, og forholdet mellom dem er skildret med overbevisende nyanser og mye empati.

Mer fra Dagsavisen