4
ANIMASJON
«Ulvehunden»
Regi: Alexandre Espigares
Fra.Lux/Be, 2018
Den luxemburgske animatøren Alexandre Espigares mottok en Oscar for sin kortfilm «Mr. Hublot» (2013), men prisvinneren «Ulvehunden» er hans første langfilm. Vi er så vant til å se snakkende (eventuelt syngende) dyr i dataanimerte familiefilmer at det først føles litt desorienterende at «Ulvehunden» oppfører seg som et normalt dyr. Han er ikke tillagt menneskelige egenskaper og sier ikke et kløyva ord, men behandles med respekt på sine egne premisser. Sånn sett er filmen trofast mot den liberale dyrevernsaktivisten Jack Londons intensjoner; selv om de skarpeste kantene i historien er filt ned litt. Tonen her er fortsatt mye mørkere enn man kunne forventet av en dataanimert familiefilm. Dette er en alvorstynget og tidvis trist historie som på den ene siden behandler publikummet sitt med stor respekt, men på den andre siden muligens kan bli intens og traumatiserende for følsomme barn. «Ulvehunden» er utstyrt med seksårsgrense og norsk dubbing på kino her hjemme, selv om jeg nok bare ville ha anbefalt dette dataanimerte dramaet for barn som er gamle nok til å kunne lese undertekster.
Det er uansett uventet at filmen starter med en hundekamp, der tittelens ulvehund Hvittann kjemper en tapende kamp mot to aggressive kampbikkjer i den lovløse gullgraverbyen Fort Yukon. Innen marshall Weedon Scott bryter opp dette illegale veddemålet er Hvittann hardt skadet og bevisstløs, mens ulvehunden tenker tilbake på et liv der han har sett menneskene på sitt mest ondsinnede og sitt mest anstendige. Vi møter Hvittann som en nysgjerrig liten valp født på slutten av 1800-tallet i Alaskas frie, livsfarlige villmark. Han er halvt ulv, halvt trekkhund som trenes opp i jakt og overlevelse av moren Kiche, frem til hun skader bakfoten i et voldsomt basketak med en gaupe. Under en tøff vinter møter Ulvehunden for første gang marshall Weedon Scott; en empatisk, godhjertet og rettskaffen mann som er i ferd med å frakte en drapsdømt fange til fengselet. Det blir, som vi allerede har sett, ikke siste gang veiene deres krysses.
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
Denne historien er filmatisert et titall ganger i årenes løp, først i 1925 som en stumfilm, deretter blant annet som et westerndrama regissert av den italienske skrekk-legenden Lucio Fulci i 1973 og en Disney-familiefilm med Ethan Hawke i 1991. Dette er ikke engang den første animerte versjonen av «Ulvehunden», som tilbake i 1982 ble gjenfortalt i en japansk anime, og 1993 ble forvandlet til en stusselig, franskkanadisk tegnefilmserie. Alexandre Espigares holder seg tettere opp til romanen, selv om historien er forenklet og slutten er forandret mer enn man (eller i alle fall jeg) skulle ønske. Dataanimasjonen er langt fra fotorealistisk, men jevnt over skikkelig vakker og særpreget. Det sparsommelige budsjettet kommer best til syne i de menneskelige figurene, som ikke på langt nær takler den maleriske animasjonsstilen (eller begrensningene i motion-capture-teknologien) like bra som dyrefigurene.
Det er en vrien balansegang å gjenfortelle denne klassiske historien innenfor rammene av en forholdsvis barnevennlig film, og Alexandre Espigares må la det virtuelle kameraet diskret fokusere på detaljer i bakgrunnen litt for mange ganger mens grusomhetene utspiller seg like utenfor synsfeltet vårt. Alt er likevel iscenesatt med en omtanke som overvinner de beskjedne ressursene, og med en åpenbar entusiasme for materialet som langt på vei overvinner svakhetene.