Film

Ujevn pubertetsfakkel

«Wildling» er en grøsser som begynner bra, men som etter hvert blir rotete og uforutsigbar. Men Bel Powley formidler et bredt spekter av følelser i hovedrollen.

3

Grøsser

«Wildling»

Regi: Fritz Böhm

USA/Tyskland/Sverige – 2018

Det var en gang en liten pike som het Anna. Hun levde innelukket på loftet i et forfallent hus langt ute i skogen, som hadde låst dør og elektrifisert dørklinke. Det eneste mennesket Anna noensinne hadde sett var «pappa» (den Oscar-nominerte sjangerveteranen Brad Dourif), som konstant fortalte at «Anna må holde seg innendørs». Han advarte Anna om uhyggelige monstre kalt «Wildlings», som har skarpe tenner, lange klør og ventet utenfor huset for å spise henne opp. Hele verden består bare av Anna, pappa og monstrene utenfor. Som alle gode fedre ga han Anna injeksjonssprøyter med østrogenhemmende stoffer så fort hun kom i puberteten, samt en liten hamster som selskap. Så en dag er Anna en 16-årig pike (Bel Powley), og da føler pappa at det er på tide å skyte seg selv i hodet med en revolver. Anna våker opp fastspent i en seng på et sykehus, mutters alene i en fremmed verden. Hun ønskes velkommen av den sympatiske sheriffen Ellen Cooper (Liv Tyler), som ble tilkalt etter at noen hørte skuddet. Hun tilbyr seg å ta vare på Anna fram til DNA-prøvene stadfester om hun har noen gjenlevende slektninger.

Så langt kan «Wildling» minne mye om det prisbelønte dramaet «Room», og den første timen fungerer virkelig bra. Den typen moderne folkeeventyr M. Night Shyamalan kunne ha fortalt i yngre og bedre dager, selv om han garantert ville ha kommet opp med en snedigere avslutning. «Wildling» utvikler seg isteden til å bli en overnaturlig oppvekstskildring, mens Anna oppdager nye ting om kroppen sin, føler seg tiltrukket av sheriff Coopers følsomme lillebror Ray (Collin Kelly-Sordelet) og begynner å ane at hun slett ikke er som andre jenter på sin alder. Hun har en veldig sunn appetitt, overfølsom hørsel, foretrekker å være barbeint og kan løpe kjempefort. Alle tegn tyder på at hun er i ferd med å forvandle seg til en wildling, men dessverre ikke den typen wildling som har ildrødt hår, skyter pil og bue eller sier ting som «you know nothing, Jon Snow!». Den tyske regidebutanten Fritz Böhm får mye ut av sine beskjedne ressurser, men framover mot finalen blir det stadig mer åpenbart at han verken hadde tid eller budsjett til å iscenesette «Wildling» med det ambisjonsnivået han ønsket. Enkelte digitaleffekter er skikkelig skranglete, og historien bærer preg av siste-liten-redigering for å skjøte sammen scenene. Det er trist at «Wildling» blir stadig mer forutsigbar, rotete og ulogisk under sluttløpet, særlig fordi Fritz Böhm regisserer den første timen med så mye sensitivitet og åpenbart talent.

Han får dessuten en veldig bra prestasjon ut av britiske Bel Powley, som spenner over et bredt spekter av følelser. Hun vil trolig få et gjennombrudd etter rollen i «Wildling», og dukker framover opp i Sylvia Plath-filmatisering «The Bell Jar» og Matthew McConaughey-thrilleren «White Boy Rick». Jeg vet for å være ærlig ikke helt hvorfor denne beskjedne lavbudsjettgrøsseren settes opp på kino her hjemme midt i sommerferiesesongen, men «Wildling» fungerer fint som motprogrammering i en uke der den eneste andre premierefilmen er «Mamma Mia! Here We Go Again». Jeg antar at man kan se dette som en slags folklorefabel om forandringene alle jenter må gå igjennom i puberteten, mens blod kommer ut av kroppen og hår dukker opp på uventede steder. Hormoner kan forvandle alle kvinner til monstre. Böhm presser imidlertid såpass mange fantasifulle elementer inn i filmen at han ender opp med å miste fokuset; inklusive en slags hemmelig losje med gamle jegere og en mytisk villmarksmann med ulvehodelue (spilt av James Le Gros). «Wildling» fungerer best så lenge Böhm holder oss i uvisshet og bygger opp en gåtefull mytologi. Langt fra like bra i de partiene filmen forvandler seg til en gørrete monsterversjon av «First Blood». «Wildling» har dessuten noen pussige likhetstrekk med Aleksander Nordaas’ «Thale» og Joachim Triers «Thelma», så kanskje Fritz Böhm bare er en stor fan av norsk sjangerfilm? I likhet med så mange norske filmskapere kunne han definitivt trenge en strengere manuskonsulent.

Mer fra Dagsavisen