4
GRØSSER
«The Conjuring 2»
Regi: James Wan
USA, 2016
Den er dog ikke like gjennomført spennende som forgjengeren, og med sine 133 minutter i lengste laget. For hver skrekkfilm som hausser opp overtro, selvsuggerering og religiøsitet burde det lages minst en film bygget på rasjonalitet, skepsis og sunn fornuft. Det er imidlertid ikke til å komme bort ifra at skrekkfilmer fungerer best når de spiller på vår primitive frykt for det ukjente som gjemmer seg i mørket, og appellerer til den indre huleboeren som ser skygger utenfor hulen. James Wan har vist seg å være litt av en mester når det gjelder å appellere til våre lettskremte urinstinkter – som skaperen av «Saw»-, «Insidious»- og «The Conjuring»-seriene. Forskjellene mellom de to sistnevnte er egentlig bare at «The Conjuring» gir seg ut for å være basert på fakta, som dokumenterer opplevelsene til de dypt religiøse, selvutnevnte demonologene Ed og Lorraine Warren (Patrick Wilson og Vera Farmiga). Filmene skygger unna at de allment var ansett som parapsykologiske opportunister selv blant sine kollegaer, og gjorde et levebrød av å troppe opp hver gang noen hevdet å se spøkelser, demoner og varulver.
Ed Warren døde tilbake i 2006, mens den snart nittiårige enken Lorraine fortsatt lever i full vigør. Hun har stilt opp som konsulent for begge filmer, noe som forsikrer at dette ikke akkurat blir et kritisk blikk på ekteparets parapsykologiske lurendreieri. Her er alle skeptikere arrogante tørrpinner, og alt man trenger for å se demoner på høylys dag er litt barnetro og et kors rundt halsen. Noen vil sikkert stusse litt på at «The Conjuring 2» hevder å være basert på fakta, mens filmen tar for seg to av de mest velpubliserte eksemplene på bløffmakeri i den parapsykologiske historien – og deretter hevder at de begge er ekte eksempler på demonbesettelser. Den første kommer i prologen, der Warren-ekteparet avholder en seanse i det berømte Amityville-huset, mens Elaine opplever spredte høydepunkter fra «Amityville II: The Possession» (1982) som om hun er Will Graham i «Hannibal». Under seansen blir Lorraine hjemsøkt av det som ser ut Marilyn Manson ikledd en nonnedrakt, og hun blir overbevist om at denne demoniske skikkelsen er ute etter å drepe ektemannen Ed. Kanskje på tide å legge ghostbustingen på hylla?
Pensjonstilværelsen blir kortvarig, og i desember 1977 drar ekteparet til Nord-England, der en arbeiderklassefamilie i Enfield har opplevd uhyggelige fenomener i sosialleiligheten sin. Alenemoren Peggy Hogderson (Frances O’Connor) sliter med å brødfø fire barn uten støtte fra den fraværende faren deres, som stakk av etter å ha gjort en nabo gravid. Kanskje ikke så rart at de to døtrene er utagerende, og er sultne etter oppmerksomhet. Alt starter med et hjemmelaget ouija-brett, som tilsynelatende vekker oppmerksomheten til leilighetens tidligere leieboer. En grinete gubbe ved navn Bill Wilkins, som døde av en hjerneblødning i en brun skinnstol som fortsatt står i stuen. Han er spesielt interessert i elleveåringen Janet (Madison Wolfe), som bli hjemsøkt av skremmende poltergeist-fenomener – og bærer tegn på å være besatt av en ond ånd. Det tar ikke lang tid før møbler suser rundt, skumle skikkelser lurker rundt i den nedslitte leiligheten og Jane svever i løse lufta. Peggy har allerede solgt historien til media innen Ed og Lorraine Warren dukker opp, og de har selskap av blant andre parapsykologen Maurice Gross (Simon McBurney) og den profesjonelle skeptikeren Anita Gregory (Franka Potente).
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
I virkeligheten tilbrakte Ed og Lorraine Warren bare en kjapp dag i dette huset, etter å ha dukket opp helt uanmeldt foran døren deres fordi de hadde lest om saken i media. Ekteparet dro tilbake til USA dagen etter, og spilte en så marginal rolle i denne historien at de fleste bøker ikke engang nevner dem med et ord. Hele greia vise seg senere å være en eneste stor røverhistorie oppdiktet av en jente med psykiske problemer, men siden dette tross alt er en skrekkfilm går «The Conjuring 2» videre i sine egne, fantasifulle veier. Alt ender med et lite overbevisende bullshit-klimaks der saken løses egenhendig av Warren-ekteparet, mens de blir angrepet av digitale spesialeffekter og katolske demoner. Synd, for den første timen er skikkelig effektiv, med noen helt mesterlig orkestrerte skrekkscener som virkelig skaper ubehag. I likhet med den første filmen fungerer «The Conjuring 2» over all forventning når tempoet skrus ned, og kamera sakte sveiper rundt i dunkle korridorer mens vi med stadig høyere puls venter på at noe skal sprette fram fra skyggene. I disse scenene manipulerer James Wan uhyggen som en mester, og skrur opp ubehaget til bristepunktet. På sitt beste klarer han å mane opp den samme, tyngende stemningen som «The Exorcist» og «The Omen», godt hjulpet av solide skuespillerprestasjoner og et kraftfullt lydspor. Rundt nitti minutter av «The Conjuring 2» er en av årets mest effektive skrekkfilmer, men de resterende tre kvarterene nedjusterer helhetsinntrykket et par hakk.