«Tunnelen»: Norsk thriller som bergtar

4

DRAMA

«Tunnelen»

Regi: Pål Øie

Norge, 2019

Det sier seg selv at filmen «Tunnelen» ikke egner seg som ideell oppkjøring til bilturen over den norske fjellheimen med tunneler på rekke og rad. Og har du et litt anstrengt forhold til å kjøre kilometervis gjennom massive og mørke tunneler fra før, kan dette fort bli en litt for spennende filmopplevelse.

Regissør Pål Øie har et håndlag med denne typen voldsom underholdning som få andre norske regissører. Med «Tunnelen» henter han maksimalt ut av en historie som ikke bare setter søkelyset på en katastrofes dynamikk, men også på norske særegenheter som handler om sikkerhet og medmenneskelighet når landets utforming i seg selv utgjør den største utfordringen.

Norsk filmbransje har etter hvert vist seg i stand til å skape effektive katastrofethrillere med utgangspunkt i kjente parametere. «Bølgen» tok utgangspunkt i det vestlandsville fjordlandskapet, mens «Skjelvet» sto støtt på en vaklende jordskorpe rundt Oslofjorden. Nå er det noe så familiært som en norsk tunnel som er åsted for et drama med frykt, død og vidtrekkende byråkratiske konsekvenser, inspirert av virkelige hendelser i flere norske tunneler.

Det er en slags julefilm faktisk, om hvordan en tankbil havarerer på verst tenkelige tidspunkt og sted idet juletrafikken fra mellom øst og vest er på det mest intense, og fjelloverganger holdes åpne til tross for stormvarsler.

Verken fjellet eller den ni kilometer lange Storfjelltunnelen som er fiktivt langt til området rundt Vik i Sogn, burde neppe fått grønt lys denne dagen da norsk vær, menneskelig spontanitet, tilfeldigheter og skjebnens luner er i spill. En tankbil tar fyr og resultatet er ildinferno, drepende svart røyk og nasjonal katastrofestemning.

Sentralt i kaoset står en brøytebilsjåfør og brannmann som snart får erfare at krangelen med tenåringsdatteren han har eneansvar for, har ført til at hun har satt seg på en ekspressbuss i retning Oslo.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

«Tunnelen» er på ingen måte revolusjonerende verken når det gjelder selve historien eller den dramaturgiske oppbygningen. Stein (Thorbjørn Harr) jobber ved redningssentralen i Vik, og filmen tegner fint opp relasjonen mellom han og datteren Elise (Ylva Fuglerud) og deres plass i det lille lokalsamfunnet. Elises mor døde for tre år siden, og nå er Stein i ferd med å gå videre i livet og er blitt kjæreste med kaféverten Ingrid (Lise Carlehed).

Lille julaften går Stein av vakt og lar kuling være kuling, men den påfølgende krangelen med datteren om jul og framtid skal bli filmens emosjonelle omdreiningspunkt når katastrofen like etter er et faktum. Harr og Fuglerud gir sammen med sentrale bifigurer dette dramaet et svært godt og velfundert menneskelig ansikt, og blir på hvert sitt vis og sammen våre blikk på hvor skjørt livet er når de mest voldsomme kreftene finner fritt leide.

Ingvild Holthe Bygdnes som operatør hos Vegtrafikksentralen spiller også en viktig rolle for at filmen fungerer så godt som den gjør på et mellommenneskelig plan, mens nok et lite genistrek er forholdet mellom brannmennene Christian og Ivar, far og sønn, sjef og arbeidstaker, begge glimrende spilt av henholdsvis Per Egil Aske og Mikkel Bratt Silset.

Filmen jager spenning og følelser på oppskriftsmessig vis, men er også til tider nådeløs. Andre og «større» katastrofefilmer kan på upersonlig vis utslette alt liv i kjempebølger eller høyhus som faller, men i et så fortettet drama som dette – til tross for de mektige naturformasjonene som fotograf Sjur Aarthun skildrer like imponerende som den røyktunge desperasjonen – kjenner døden ingen intimgrenser.

Giftrøyk, panikk og flammer i den klaustrofobiske bergpassasjen krever ubønnhørlig sine ofre. Øie og manusforfatter Kjersti Helen Rasmussen viker ikke blikket for realismen i scenarioet, like lite som de unngår å innlemme noen tanker rundt norsk beredskapsvirkelighet.

Implisitt knytter de kritikken til frustrasjonen som oppstår i nedbygde lokalsamfunn, når utrykningsteam og beslutningstakere får stadig lenger reisevei, som opplever at nødsamband ikke virker og at sikre tunneler i en krisesituasjon blir «svarte hull» hva nettopp sikkerhet angår.

Det utløser i annen hånd et samhold som vil være svært gjenkjennelig for et norsk publikum, og i tillegg befriende blottet fra å peke ut «syndebukker».

Pål Øye har tidligere laget «Villmark»-filmene og den tematisk ganske så annerledes «Astrup – flammen over Jølster». Her opererer han i det rene thrillerformatet, og skaper maksimalt ut av et i global sammenheng svært beskjedent budsjett når det gjelder filmer av dette slaget. Det er ikke minst takket være hvordan menneskene skildres og plasseres i det store bildet, men det er også på dette planet at filmen har sine mest påfallende utskeielser.

Jan Gunnar Røises selvopptatte eiendomsmegler med «kidden» på slep er muligens lagt inn for å gi landsens Tesla-hatere noe å le av, men rollens moralske fundamentering fungerer på ingen måte utover det.

Også andre bifigurer er for lite utviklet til å være noe mer enn forstyrrende, selv om en og annen enkeltscene er med på å gi handlingen et gripende anstrøk. Øie tar seg tid og lar handlingen utvikle seg uten unødig overdrivelse, og med noen avventende unntak i midtpartiet gir det filmen en naturlig og troverdig intensitet og en følelse av at når mørket og fjellet sluker oss, kan alt skje.

Ordinær kinopremiere 1. juledag.