5
DRAMA
«Tully»
Regi: Jason Reitman
USA, 2018
Manusforfatter Diablo Cody og regissør Jason Reitman eksponerer de mørkere sidene av morsrollen med skarp presisjon, i deres tredje samarbeid etter Juno» (2007) og «Young Adult» (2011). Hver for seg har de begge bommet grådig; Reitman med «Labor Day» (2014) og «Men, Women & Children» (2016), Cody med regidebuten «Paradise» (2013) og «Ricki and the Flash» (2015). Ingen av dem ble funnet verdig kinopremierer her hjemme. Sammen er derimot Cody og Reitman ren dynamitt - og denne gangen sprenger de mytene om graviditetsglød, magien med barnefødsler og all uendelig glede de små mirakelnøstene angivelig skal spre.
Les også: Prinsessen som ikke ville vokse opp
Den middelaldrende tobarnsmoren Marlo (Charlize Theron) strutter ikke akkurat av babylykke etter at hennes tredje barn kommer til verden, og når hun sier at graviditeten «er en velsignelse» høres det mest ut som en bitter sarkasme. Marlo har mer enn nok med sønnen Jonah (Asher Miles Fallica), som sliter med alvorlige atferdsproblemer og muligens befinner seg på Aspergers-spekteret. Datteren Sarah (Lia Frankland) har kommet i den alderen da hun begynner å bli veldig selvkritisk, og begge krever mer energi enn Marlo klarer å gi dem. Hun er fortsatt ikke fortrolig med å ha gitt opp hele sitt gamle liv for å være arbeidende familiemamma og har tidligere slitt med fødselsdepresjoner. Kroppen forfaller, verdens suser forbi. Hverdagen er en evigvarende reprisesending fylt av ungeskrik, pliktløp, frossenpizza, skittentøy, rot og økonomiske problemer.
Les også: – USA er bygd på folkemord og slaveri
Marlo er allerede overveldet før det tredje barnet spretter ut; en skrikende, puppsugende bæsjemaskin som fratar Marlo den lille søvnen hun tidligere fikk. I minuttene som gjenstår mellom bleieskift og amming ligger Marlo utbrent foran skjermen med reality-serien «Gigolos» og gafler resignert i seg nacho-chips, mens ektemannen Drew (Ron Livingstone) blåser ut sine frustrasjoner med å spille «Gears of War» på soverommet. Dette er livet deres nå. Sex er ikke engang oppe for diskusjon. Men så foreslår den velstående storebroren Craig (Mark Duplass) en ukonvensjonell dåpsgave: en natt-barnepike som passer på babyen mens Marlo får seg noen timer søvn. Tanken på å bli avlastet av en nanny føles som et personlig nederlag; bare nok et stikk som understreker at hun sliter med å leve opp til fantasiversjonen av morsrollen. Men etter en ekstra dårlig dag når Marlo bristepunktet, og ringer telefonnummeret hun fikk av broren. Samme kveld banker Tully (Mackenzie Davis) entusiastisk på døren, og flyr inn i livet hennes som en moderne Mary Poppins. Tully er sprudlende, åpen, uendelig hjelpsom og full av ungdommelig energi. Hun forandrer hele livet til Marlo, som angriper hverdagen med ny, uthvilt vigør. Tully blir en livbøye, men er samtidig en påminnelse om den bekymringsløse tiden Marlo selv var en ung bohem i Brooklyn, med en jentekjæreste hun fortsatt tenker på fra tid til annen.
Les også: Kosepledd, te og en god bok
Historien er langt fra selvbiografisk, men Diablo Codys fant inspirasjonen til filmen da hun selv leide inn en natt-barnepike etter å ha fått sitt tredje barn. Jeg antar at «Juno», «Young Adult» og «Tully» fungerer som hver sin del av en trilogi om forventningspresset som henger over kvinner i forskjellige perioder av livet. Dette er imidlertid en helt annen film enn det trailerne har prøvd å selge, som byr på sine barduse overraskelser. Det gjør samtidig «Tully» til å vrien film å si noe detaljert om, uten å avsløre sentrale plottpoenger. Vendingene historien tar er ikke totalt originale, men «Tully» fungerer fint helt uavhengig av hvor den ender opp. Så hvis jeg noensinne får oppdraget med å sette opp et kino-spesialprogram i forbindelse med morsdagen akter jeg å vise «The Babadook» sammen med «Tully». En dønn ærlig skildring av klaustrofobifølelsen foreldreansvaret kan føre til, som føles veldig autentisk selv for de av oss som ikke er personlig investert i temaet.
Les også: Disse filmene fra Cannes kan du glede deg til
Dialogen her er mindre syrlig enn i «Young Adult» men den er like velskrevet - og Charlize Theron er minst like sensasjonell her. «Tully» er full av innsiktsfulle, nyanserte og vittige betraktninger om glansbildet av morsrollen, som bare gir kvinner kronisk dårlig samvittighet når de ikke makter å leve opp til de totalt urealistiske forventningene. Det virker som Diablo Cody setter ord på følelser man helst ikke bør ytre offentlig; og hun gjør det uten kynisk distanse. Bare det at filmen ikke prøver å selge de naive mytene om «graviditetsglød», «babylykke» og «barn er en velsignelse» (som så mange andre amerikanske studioproduksjoner) føles i seg selv oppviglersk. At filmen er så full av skarp humor uten å fjase bort et viktig tema, er nærmest et lite mirakel.