Trolig den beste «Halloween»-filmen siden originalen

4

HORROR

«Halloween»

Regi: David Gordon Green

USA, 2018

De siste femten årene har vi alternert mellom «Saw»-, «Insidious»- og «Paranormal Activity»-seriene rundt disse «Halloween»-tider, mens forsøkene på å gjenopplive «Blair Witch»-heksestrekene for et par år siden gikk dritt. Så når går vi isteden tilbake til urkilden, og den ultimate filmfeiringen av Halloween. Det er vanskelig å undervurdere hvor stor kraft John Carpenters «Halloween» hadde da den kom som lyn fra klar himmel i 1978. Carpenter dro mye inspirasjon fra høytidsgrøsseren «Black Christmas» (1974), men finjustere og findyrket elementer som ble erketypiske bærebjelker i «slasher»-sjangeren.

«Halloween» er nærmest en perfekt film i sin stil, men det samme kan ikke akkurat sies om de totalt ti oppfølgerne og nyinnspillingene. Årets «Halloween» velger derfor å går rett tilbake til start og hopper inn i en alternativ tidslinje. Dette er dermed en direkte fortsettelse av første film, som overser absolutt alt annet. Resultatet er en kompromissløs «slasher» laget for fansen. Trolig den beste «Halloween»-filmen laget siden originalen, og et ekte Allehelgensaften-mirakel.

Les også: Filmatisk knask til Halloween

Det har passert førti år siden den tenårige barnevakten Lori Strode (Jamie Lee Curtis) ble kjeppjaget av en tilsynelatende udødelig massemorder under Halloween-feiringen i den søvnige hjembyen Haddonfield, Illinois. Etter å ha slaktet fem mennesker ble drapsmannen pågrepet av myndighetene, og han var mer en vandrende manifestasjon av døden enn et menneske. Vi snakker om den profesjonelle William Shatner-cosplayeren Michael Audrey Myers (Nick Castle); alias «The Shape», men ofte bare kalt «The Boogeyman».

Myers har siden den gangen vært innelåst på mentalsykehuset Smith’s Grove Sanatorium, og han har ikke sagt et kløyva ord. Bare ventet. Like før Myers skal fraktes videre til et høysikkerhetsfengsel gjør «true crime»-podcasterne Aaron Korey (Jefferson Hall) og Dana Haines (Rhian Rees) et siste forsøk på å få dette monsteret i tale; ved å vifte Michael Myers’ ikoniske drapsmaske foran ham i luftegården på mentalsykehuset. Dårlig ide.

Busemannen selv, Michael Myers kommer i tide til Halloween. Foto: UIP

Les også: «Dogman»: Et hundeliv

Det er selvfølgelig bare et tidsspørsmål før Myers klarer å rømme, og stabber taktfast mot sine gamle jaktmarker i Haddonfield mens han myrder alle på sin glade vei - akkurat i tide til Halloween-feiringen i byen. Dette er øyeblikket Lori Strode har fryktet i førti år. Siden sist har hun blitt en gråhåret einstøing med posttraumatisk stresslidelse og alkoholproblemer. Som så mange voldsofre er Lori fastlåst i øyeblikket hun kjempet for livet, og basketaket med Michael Myers har definert alle aspekter av livet hennes. Det kostet henne to ekteskap og forholdet til datteren Karen (Judy Greer), som barnevernet til slutt tok hånd om. Som voksen distansere Karen seg fra moren, og stiftet sin egen familie. Hennes tenårige datter Allyson (Andi Matichak) er nå på samme alder som Lori var da Michael Myers først gikk til angrep – og nå er han tilbake igjen.

Bestemor Lori har forberedt seg på dette hele livet, med våpentrening, hemmelig tilfluktsrom i kjelleren og et hjem rigger med feller. Synd at alle tror at hun er psykisk ustabil, og overser alle advarsler før det er for sent. Årets «Halloween» tilbyr en saftig rolle for Jamie Lee Curtis, så det føles som en tapt mulighet at så mye av spilletiden skusles bort på et stort rollegalleri med sidefigurer. Curtis gir det hun har, selv om skildringen av Laurie ikke er særlig konsekvent: i det ene øyeblikket er hun et skjelvende nervevrak, det neste en beinhard bestemor-kombinasjon av Sarah Connor i «Terminator 2» og Ripley i «Aliens».

Les også: «Grensen»: Troll kan temmes

Dette er et lidenskapsprosjekt for David Gordon Green (og hans med-manusforfatter Danny McBride), som er best kjent for rølpekomedier som «Pineapple Express», samt HBO-seriene «Eastbound & Down» og «Vice Principals». Green har laget en respektfull feiring av «Halloween», som holder seg tett opp til John Carpenters registil. Carpenter selv er tilbake som produsent og komponist (sammen med sønnen Cody og gudsønnen Daniel A. Davies). Det er tilløp til humor også i «Halloween», men for det meste tar David Gordon Green dette universet på blodig alvor. Til tider veldig blodig. Hoder blir trampet til grøt, nakker knekkes og kjever vrenges.

Foto: UIP

Filmen er betydelig mer brutal enn originalen, men ikke nevneverdig voldsommere enn den burde være. Til tider er Green litt for formeltro, og holder seg for tett til den klassiske oppskriften. Han gir oss vrengebilder av ikoniske øyeblikk fra den første filmen, og har pepret historien med en masse påskeegg fra andre kapitler av serien for å glede fansen. Det føles som om Green har så mange ideer om hvor han vil dra historien at han ikke helt klarer å bestemme seg. Han etterlater flere løse tråder, spørsmål og rollefigurer som forsvinner sporløst på veien, noe som enten er et resultat av litt for tett redigering - eller det faktum at «Halloween» bare er første halvparten av et todelt manus.

Les også: Skrekk-klassiker med uforminsket kraft

Planen var opprinnelig å spile inn begge filmer samtidig, men del to endte opp med å bli utsatt. Bare midlertidig. Vi er garantert en fortsettelse, for årets «Halloween» tjente inn overraskende mye penger under den amerikanske åpningshelgen, og har allerede blitt den mest innbringende filmen i serien. Det er uansett hyggelig at denne serien er tilbake i hendene på en ekte entusiast. Til tross for sine sporadiske svakheter er «Halloween» en verdig fortsettelse av en gammel klassiker. Skikkelig effektivt fortalt, med et høyt tempo og et veldig tilfredsstillende klimaks som samtidig peker videre til neste film. Så da er i alle fall den tradisjonelle Halloween-kinoturen sikret de nærmeste årene!