Trier triumferer med «Thelma»

5

DRAMA

«Thelma»

Regi: Joachim Trier

Norge, 2017

Joachim Triers «Thelma» er på ett vis et brudd med de eksistensialistiske dramaene som har gitt han en framskutt posisjon i så vel norsk som internasjonal film. På overflaten en sjangerfilm som plasserer seg et sted mellom thriller og grøsser, der det overnaturlige blir en drivkraft i spenningsfortellingen om en ung kvinnes kamp med egne demoner. Men den er mye mer enn som så, nærmere bestemt en intelligent sjangerøvelse som lar de klassiske virkemidlene bli katalysatoren for en håndtering av tematiske berøringspunkter som er godt gjenkjennelig fra Trier og manusforfatter Eskil Vogts tidligere filmer, om personlig forløsning og frigjøring på godt og vondt, slik vi har sett det i «Oslo, 31. august» og «Louder Than Bombs».

Les om de øvrige filmene som er nominert til Nordisk råds filmpris:

Danmark: «Vinterbrødre»

Sverige: «Ravnene»

Island: «Kvinne på krigsstien»

Finland: «Euthanizer»

Den intrikate historien om Thelma (Eili Harboe), som kommer fra et vagt definert bibelbeltested på Sørlandet og hennes møter med sitt indre jeg satt opp mot Oslos universitetsmiljø, er et psykologisk dyptloddende oppgjør med religiøse dogmer og gjenkjennelige kontrollmekanismer hvor foreldre former sine barn i sitt bilde. Thelma bryner seg på forholdet til sine dypt kristne og tradisjonsbundne foreldre når hun for første gang skal stå på egne ben. Et epilepsiliknende anfall blir forvarslet om prosessen hun gjennomgår. Det gir henne en form for oppmerksomhet hun ikke ønsker, men også en kontakt til en medstudent, Anja (Kaya Wilkins), som hun snart knytter sterke forelskede følelsesmessige bånd til. Anfallene hennes henger imidlertid sammen med krefter hun ikke har kontroll over, sterke og potensielt farlige krefter som har rot i forhold filmen langsomt ruller opp, uten at vi her skal røpe mer enn at lidenskapen mellom Thelma og Anja utarter til et sterk psykologisk spill med overnaturlige forgreininger både historisk og til foreldrenes fanatiske kraft over datteren.

Les også: Lar mørket senke seg

Mye kan leses inn i Thelma, hennes utvikling og hva man kan kalle oppvåkning. I en stor omveltning i livet, som det å flytte fra landet til Oslo og studenttilværelsen kan være, skapes et inntrykk av en rollefigur preget av et liv med traumer, religiøs undertrykking og overbeskyttende foreldre. Hvorvidt det er slik blir opp til den enkeltes innlevelse og tolkning, all den tid Trier og Vogt bygger mystikken i flere lag. De skaper en mild, men virkningsfull og kunstnerisk dreid psykologisk thriller der det overnaturlige framstår som en metafor på løsrivelse og opprør, hvor blant annet nydelige og svartladde undervannsscener understreker tematikken. Ikke minst er «Thelma» uhyre intim og finstemt, med kameraføring som går tett uten å være spekulativ. Referansepunktene er mange, som fra den franske nybølgens insisterende miljøskildringer, som i dette tilfellet gjør «Thelma» til en utstrakt Oslo-film hvor særlig Blindern blir en vakker ramme for deler av hovedhandlingen. Den funsjonalistiske bygningsmassen og studentmiljøet rundt Thelma er på den ene siden varmt inkluderende, men ikke uten en kjølig fremmedartet atmosfære som Trier forsterker gjennom intelligent bruk av små spenningsutartende byggeklosser breddfulle av referanser til thrillerfilmens magiske tiltrekningskraft. Her er Hitchcock-referanser, noen vage, andre utstrakt tydelige, som «Fuglene».

Les også: Triers «Thelma» solgt til over 50 land

Som skrekk- og sjangerfilm kan «Thelma» også minne om et nærmest mildt og snilt søskenbarn til franske «Raw» («Grave») som gikk på norske kinoer tidligere i år. Trier er langt fra like rå, men når det gjelder stemning, spenning, psykologisk dybde, årsaksmønster og til dels i handling er slektskapet tilstede, uten at vi på noen måte snakker om direkte påvirkning. Fellesnevneren er en hovedpersons ubevisste oppvåkning, hvordan underbevisstheten tvinges til overflaten når man settes under press, for eksempel ved en livsomveltning som det å flytte hjemmefra. Men mens «Raw» dyrker horrorsjangerens eksesser gjennom en annerledes kannibalhistorie, går Joachim Trier inn i sitt egte univers hvor hovedkarakteren gjøres til noe uendelig mer enn en sjablong. Det krever stor tillit mellom regissør og skuespiller for å gå så tett, bokstavelig talt, som Trier gjør på Eili Harboes ansikt og sterke tilstedeværelse. Når Trier lager sjangerfilm, gjør han det på fransk maner, uten horrorelskernes hang til blodflyt, og han har funnet skuespilleren som kan bære en filmatisk visjon ulikt alt annet vi har sett.

Les også: Skaper kjøttlysten filmrevolusjon

Eili Harboe har imponert på film før, og var en varslet karakterskuespiller allerede i «Kyss meg for faen i helvete», og nå står hun fram som en av Norges mest spennende skuespillere, med et register som er fascinerende og imponerende. Rollene rundt henne er alle gode, som naturligheten til Kaya Wilkins og den lavmælte tilstedeværelsen til Ellen Dorrit Petersen og Henrik Rafaelsen som Thelmas foreldre, som bidrar til filmens beksvarte klangbunn. Triers arbeid med skuespillerne har alltid vært avgjørende for filmenes uttrykk, denne gangen er det påfallende hvordan han nagler enkeltportrettene til helheten og gir hver av karakterene, uansett hvor liten, en egen ramme.

Videre løftes filmens visuelle styrke gjennom nydelig kamerabruk av Jakob Ihre, hvor de intime og blottstilte nærbildene står som slående kontraster til tablåer av vidt, dels trykkende landskap, overskuende panorama og trykkende klaustrofobiske ganger og rom. Slik kombineres – ikke minst gjennom Ola Fløttums distinkte og gjennomgående framskutte, foranliggende bruk av sjangerlekende musikk – de tradisjonelle skrekkvirkemidlene med malerisk sanselighet og realistisk brodd. Noen tråder må man svelge for historiens skyld, men historiens modige omdreiningspunkt og Eili Harboes intense levendegjøring av Thelma, av løsrivelse og ubevisst frihetstrang, bærer filmen over alt som heter påtatthet og nødrim. Slik føyer «Thelma» seg også naturlig inn i Triers filmografi, selv om filmen paradoksalt nok også for han selv og Eskil Vogt framstår som en løsrivelse fra deres tidligere formel, som en selvpålagt og utført eksorsisme. Ikke bare lykkes de overmåte bra, men «Thelma» er i tillegg deres mest allmenne og tilgjengelige tittel til nå.