DRAMA
«Rush»
Regi: Ron Howard
England/USA/Tyskland, 2013
Det beste komplimentet man kan gi poteten Ron Howard som regissør er at han mangler personlighet, og skifter stil etter innholdet. Det er som regel en pregløs, profesjonell aura over Howards filmer, som ofte føles som slappe håndtrykk - så det kommer som en skikkelig glad overraskelse at «Rush» er så full av energi. Et intenst portrett at formel 1-førerne James Hunt og Niki Lauda, som fokuserer på deres rivalisering under 1976-sesongen. Dette er soleklart Ron Howards beste film siden «Frost/Nixon» (2008), som også var basert på et manus av britiske Peter Morgan. Begge er sanne historier om sterke personligheter - men der «Frost/Nixon» er et dialogdrevet kammerdrama, er «Rush» en actionfylt sportsfilm som stadig detonerer i nervepirrende racingsekvenser. Howard iscenesetter disse løpene med høy kyndighet, noe som ikke er like overraskende - siden han tross alt startet regikarrieren med å lage bilactionfilmen «Grand Theft Auto» for lavbudsjettprodusenten Roger Corman.
I likhet med så mange av filmene til både Howard og Morgan dreier «Rush» seg om møtet mellom to motstridende personligheter. James Hunt (Chris Hemsworth) er den hedonistiske playboyen, som lever hver dag som om den er hans aller siste: Med fyll, fest, damer og dop. Niki Lauda (Daniel Brühl) befinner seg på den andre enden av skalaen: En knusktørr, analytisk racing-nerd som er mest opptatt av statistikk, oddsberegning og teknikk. Ivrige formel- 1-eksperter vil sikkert bestride at de er jevnbyrdige motstandere (Lauda var nok alltid den sterkeste føreren), men de er naturlige motstandere som trenger hverandre for å være på sitt beste. Australske Chris Hemsworth er et karismatisk midtpunkt som den sjarmerende rabagasten Hunt, selv om han til tider bare er noen hårforlengelser og en hammer unna Marvel-guden Thor. Tyske Daniel Brühl er tilsvarende severdig som den ytterst ukarismatiske og sjarmløse Lauda. Det faktum at filmen ble laget i nært samarbeid med virkelighetens Niki Lauda får meg til å like denne barduse pragmatikeren desto mer.
Filmen tegner ikke et særlig smigrende portrett av noen av dem, men man må jo ha en helt spesiell type personlighet for å velge en karriere der det er en betydelig sjanse for at du vil dø hver bidige gang du setter deg i førersetet. Dette er intense greier, preget av kjapp redigering og et aggressivt lyddesign som virkelig lar oss høre brølet fra motorene. La gå at mye av æren her tilfaller den mesterlige filmfotografen Anthony Dod Mantle, som plasserer kameraer over alt på formel 1-bilene; enten det er inni visirene på hjelmene til førerne, eller inni motoren. Disse racingscenene er oppriktig spennende, pulsøkende og fryktinngytende - mens de gir oss et veldig godt innblikk i akkurat hvor livsfarlig denne sporten er. Særlig under denne tidsperioden på midten av syttitallet, der sjåførenes sikkerhet jevnlig ble ofret av hensyn til inntektene. At folk stadig ble drept under disse formel 1-løpene understreker hvor mye som står på spill, og selv publikummere som mangler kunnskaper om forhistorien kan lett ane at det bare er et tidsspørsmål før tragediene kommer.
Jeg mistenker at Ron Howard har studert den glimrende dokumentaren «Senna» (2010) nøye, som har forbløffende mange likhetstrekk med «Rush». Han holder seg høvelig tett opp til fakta, men rivaliseringen mellom Lauda og Hunt er skrudd opp flere hakk for å skape ekstra dramatikk. Alt er malt i brede strøk med sterke kontraster, der mye er forenklet og overforklart. En smartere regissør kunne sikkert ha dratt fram flere nyanser, og skapt en mer innsiktsfull film - men svært få ville ha klart å gjøre den mer underholdende. Selv hadde jeg veldig gjerne sett en «Rush 2» som fokuserte på rivaliseringen mellom Ayrton Senna og Alain Prost!