«Tomb Raider»: En Lara Croft for vår tid

4

ACTION

«Tomb Raider»

Regi: Roar Uthaug

USA, 2018

En av de sterkeste merkevarene innen populærkulturen på begynnelsen av dette årtusenet var Lara Croft-skikkelsen fra spillserien «Tomb Raider». To filmer ble det også rom for, en franchise som spant Angelina Jolie til nye høyder som den stereotypt hardtslående og uovervinnelige Lara Croft. Hun jaktet oldtidsskatter skjult i gamle gravruiner beskyttet av dødelige puslespill som ikke står mye tilbake for universet Indiana Jones beveger seg i. Nå gjenoppvekkes Lara Croft på film av norske Roar Uthaug («Bølgen», «Fritt vilt»), som i sin første Hollywood-storproduksjon ikke overraskende velger å etablere Lara Croft på ny, nå som et ikon av vår tid, en ung jente som skal finne sin egen vei ut av skyggen fra en aristokratisk far som har vært antatt død i sju år.

Les også: Stolt av å gjenskape et kvinnelig filmikon

Lara (Alicia Vikander) er i likhet med en viss Batman arving til en gammel formue og et moderne multinasjonalt forretningsimperium. Men dette nokså villstyrige skuddet på Croft-familietreet har valgt en bohemtilværelse som sykkelbud i Øst-Londons ultrahippe Shoreditch-strøk mens hun trener kampsport og tenker på farens (Dominic West) mystiske forsvinning. Når Croft-formuens forvalter (Kristin Scott-Thomas) vil ha henne til å erklære Richard Croft død en gang for alle, kommer hun på sporet av hvor han kan ha dratt. Nærmere bestemt til en avsidesliggende øy utenfor Japan hvor han i sin arkeologiske iver etter overnaturlige fenomener ville finne graven til Himiko, dronningen som ifølge kinesiske og japanske sagn hersket over oldtidslandet Yamatai ved hjelp av død og trolldom.

Les også: Lager serie om høyreekstrem vold

Tomb Raider-plottet bygger på fragmenter fra virkelige sagn, og filmen spesifikt på spillutvikleren Crystal Dynamics såkalte reboot av «Tomb Raider»-spillet i 2013, der de animerte en mer påkledd og mindre overdimensjonert variant av Lara Croft. Spillet ligger løst til grunn for Uthaugs film, der han går tilbake til opprinnelsen. Dermed behøver man ikke engang å ha hørt om spillet for å forstå Lara Crofts vei ut i verden. Uthaug lar oss aldri glemme at dette først og fremst er en intuitiv og actiondrevet eventyrfilm, som sneier innom eksotismen på sin vei mot det labyrintiske plottet som følger med et spilldrama. Med seg fra en europeisk filmtradisjon har Uthaug så brakt en kompleks og søkende rollefigur som slett ikke overvinner alt hun setter seg fore. Alicia Vikanders Lara har et tydelig hjerte, hun utstråler styrke, men er ikke usårbar verken fysisk eller mentalt. Hun har en selvstendighet som stikker dypere enn sjablongen som tross tøffheten er skikkelsens utgangspunkt. Slik blir Lara Croft en eventyrer av vår tid som kjemper for et fellesskap. I tråd med dette har Uthaug hatt muligheten til å et stykke på vei dyrke en organisk filmrealisme takket være kulisser, locations og stunts som – sjangeren tatt i betraktning – gir eksteriøret et atskillig mer troverdig preg enn om det hele var bygget rundt dataanimasjon. Det oser (gammel) Indiana Jones lang vei, og for nostalgikere er mange av actionscenene en fryd for øyet, hvor Vikander gjør sin del for å puste liv i Uthaugs ofte distinkte, svimlende og oppfinnsomme scener (noen av de mest imponerende inkluderer selvfølgelig vannmasser) hvor filmmagien utvikler seg med naturlig slagkraft.

Les også: Tiden er inne for norsk drama

Croft drar fra sin erkebritiske tilværelse til Stillehavet øst for Japan, og under et stans på veien i Hongkong får hun med seg den desillusjonerte sønnen (Daniel Wu) til den kinesiske skipperen som en gang fraktet pappa Croft ut i det ukjente. Her finnes det selvsagt en erkeskurk, og han er amerikansk (Walton Goggins), men med base i asiatiske farvann, et umælende kor av kinesiske statister og et kinesisk sagn, er det liten tvil om at Kina er et marked som har ligget tungt på vektskålen når skuespillere og tematikk ble bestemt for nye «Tomb Raider». Og om Vikanders Lara nettopp står fram som den Pippi-helteskikkelsen verdens unge jenter trenger akkurat nå, er hun sørgelig alene blant menn når handlingen forsvinner ut av London. Fra Hongkong og ut følger filmens manus en gitt sjangeroppskrift samtidig som den gir spillpublikummet et avkrysningsskjema for forventningene. Og akkurat der må også Uthaug erkjenne at kompromissene utgjør en bit av puslespillet både han og Vikander sliter med å gjøre relevant. «Tomb Raider» er uansett et solid anslag på en ny serie og en håndverksmessig triumf for Uthaug og Vikander.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!