Tøff som toget

3

Action

«The Commuter»

Regi: Jaume Collet-Serra

USA, Eng, 2017

Liam Neeson er tilbake i sin fjerde film for den spanske sjangerregissøren Jaume Collet-Serra, etter «Unknown» (2011), «Non-Stop» (2014) og «Run All Night» (2015). Sistnevnte er fortsatt den beste av dem, selv om undertegnede har enda større sans for to av filmene Collet-Serra har laget uten Neeson: elleville «Orphan» (2009) og den effektive haithrilleren «The Shallows» (2016). «The Commuter» føyer seg inn et sted midt på dette treet, og det er lite å utsette på Collet-Serras tekniske ekspertise. Han starter filmen med en snedig montasjesekvens som viser hvordan forsikringsagenten Michael MacCauley (The Neeson) har tilbragt de siste ti årene. Han vekkes av klokkeradioen, kjører fra det småborgerlige huset i utkanten av New York, og kysser kona Karen (Elizabeth McGovern, i en kriminelt utakknemlig rolle) farvel på togstasjonen. Tar Metro-North-toget til kontoret på Manhattan, og så den samme turen tilbake etter arbeidstid. Nyhetene på radioen forandrer seg, årstidene skifter, familiesamtalene amprere i takt med de økonomiske problemene. Og plutselig har sønnen Danny (Dean-Charles Chapman) vokst opp til å bli en ung mann som skal starte studiene på Rutgers-universitetet. Tiden flyr i hamsterhjulet.

Men akkurat den dagen vi følger i «The Commuter» blir naturligvis ikke en av dem som sklir umerkelig inn i den neste. For det første får Michael MacCauley plutselig sparken fra jobben, bare fem år før han skal gå av med pensjon. En ekstra katastrofe for en mann som sliter med å finansiere sønnens studier, og mistet alle sikkerhetsnett-sparepengene under den økonomiske krisen i 2008. Etter noen øl med politikompisen Alex Murphy (Patrick Wilson) får vi vite at Michael har en fortid som NYPD-detektiv, viktig info av flere årsaker. For det første et plausibelt påskudd for hvorfor en seksti år gammel forsikringsselger kan slåss og bruke skytevåpen. Og for det andre er det årsaken til at togturen hjem fra Grand Central Station blir litt livligere enn vanlig. Etter at toget har forlatt stasjonen kommer MacCauley i kontakt med en flørtende kvinne ved navn Joanna (Vera Farmiga). Hun har et usedvanlig forslag: hvis Michael hjelper henne med å finne noen på toget, så vil han bli kompensert med 100.000 dollar. Alt han behøver å gjøre er å identifisere en spesifikk person som skal av på endestasjonen, plassere en elektronisk peiler i bagen han eller hun bærer på – og ikke stresse med hva som eventuelt skjer etterpå. Lettjente penger som ikke er tilstrekkelig til å forandre livet til MacCauley, men i det minste nok til å redde det livet han allerede har. Forresten, hvis MacCauley av en eller annen grunn skulle ombestemme seg vil familien hans bli drept.

Noe som umiddelbart fjerner alle interessante moralske dilemmaer dette tilbudet introduserer, og forsikrer at Liam Neeson forblir en handlekraftig helt av den typen han støtt og stadig har spilt på eldre dager. Navnene forandrer seg, men Leeson forblir den samme. Stødig som en bautastein, og beintøff selv i pensjonsalder. Neeson har spilt varianter av denne rollen så mange ganger at han sikkert kunne ha filmet hele «The Commuter» på uinteressert autopilot (sånn som Bruce Willis konsekvent gjør nå), men fyren beviser hvorfor han i en alder av 65 fortsatt er en de mest pålitelige actionheltene i bransjen. Leeson investerer all sin betydelige energi og skuespillererfaring for å gi rollen troverdighet, og tar historien på blodig alvor uansett hvor fjollete den blir. Rundt sytti prosent av «The Commuter» er en solid, småsnedig B-thriller av den typen som sjeldent lages nå, med et paranoid-konspiratorisk konsept Alfred Hitchcock hadde digget. Eller eventuelt hadde gått til søksmål for å ha plagiert elementer rett fra hans «The Lady Vanishes» (1983) og «Strangers on a Train» (1951). Åpent for debatt. Men i kjent stil klarer ikke Jaume Collet-Serra å begrense seg. Fremfor å si seg fornøyd med å lage en beskjeden spenningsfilm spenner regiss;ren ben på seg selv de siste tjue minuttene, mens han tredobler budsjettutgiftene med et dataanimert tøyseklimaks. Man kan nærmest merke sekundene der filmen står ovenfor et veiskille: enten ta en ukonvensjonell vending som snur hele historien på hodet, eller satse trygt på dvaske klisjeer som undervurderer publikum. Plottet går av skinnene på samme tid som toget gjør det, men skuffelsen over den håpløst konvensjonelle avslutningen klarer ikke å ødelegge gleden med de første åtti minuttene av «The Commuter».

ESPEN SVENNINGSEN RAMBØL