Film

Tilbake i beige

«Men in Black: International» føles som en trygg, fantasiløs, studiosanksjonert videreføring av denne etter hvert klassiske filmserien.

Dagsavisen anmelder

3

Drama

«Men In Black: International»

Regi: F. Gary Gray

USA/Eng. – 2019

Sju år etter at Will Smith og regissør Barry Sonnenfeld prøvde å gjenopplive denne filmserien med tidsreisen «Men in Black 3D» (2012) får vi et nytt forsøk, med nye folk foran og bak kamera. Jeg vil ikke påstå at dette er et særlig vellykket forsøk. Den opprinnelige planen var å lage en ellevill crazykomedie som sendte «22 Jump Street»-serien inn i «Men in Black»-universet, mens Channing Tatum og Jonah Hill ble rekruttert som nye agenter. Etter at de planene ble skrinlagt valgte Sony-studioet en mye tryggere og langt fra like gøyal løsning.

Steven Spielberg er fortsatt kreditert som utøvende produsent, og Danny Elfman er tilbake for å komponere musikksporet, men ellers er det kreative teamet byttet ut. F. Gary Gray har tatt over regien, og siden hans siste film var «The Fate of the Furious» er det lett å anta at det vil bli et større fokus på action og ellevill villmannskjøring. Noe som stemmer sånn halvveis. Han holder tempoet høyt mens historien suser fra New York, London, Tanger, Napoli og tilbake, men klarer ikke å opphøye dette til noe minneverdig. Gray satser på at filmen holder seg flytende takket være spesialeffektene og den betydelige sjarmen til Chris Hemsworth, mens han leverer et temmelig likegyldig, middelmådig salgsprodukt uten personlig særpreg.

I barndommen er Molly (Mandeiya Flory) vitne til at foreldrene hennes får slettet hukommelsen av «Men in Black»-agenter på jakt etter et nusselig, lite space-monster. Molly (senere spilt av Tessa Thompson) vokser opp til å bli en nerdete einstøing besatt av å bli rekruttert som Men in Black-agent, og etter et romvesen-besøk i Brooklyn klarer hun å snike seg inn i MiB-hovedkvarteret i New York.

Les også: «'Tolkien' skraper kun overflaten av et forfatterskap som fortjener noe mye dypere» (DA+)

Byråsjefen Agent O (Emma Thompson) bestemmer seg for å gi Molly en sjanse, utnevner henne til agent på prøve med kodenavnet M – og sender henne til London-byrået. Hun slår seg sammen med den nye partneren Agent H (Chris Hemsworth); en alkoholisert spradebasse som er mest opptatt av å feste med romvesener, og surfer på sin status som byråets store helt. Et år tidligere reddet H verden sammen med byråsjefen High T (Liam Neeson), mens Paris ble angrepet av en intergalaktisk stormakt.

Nå ser det ut til at to medlemmer av denne mektige romvesen-rasen har landet i Marokko, der de har tatt formen til et brødrepar som minner mistenkelig om albinotvillingene i «The Matrix Reloaded». De er på jakt etter et supervåpen som har kraft nok til å utslette galakser, men flere problemer venter på hjemmebane. En muldvarp infiltrert London-byrået, og ingen er til å stole på. På veien får M og H følge av den lille alien-krabaten Pawney (Kumail Nanjiani), og bryter seg inn i hovedkvarteret til Hs trearmede ekskjæreste Riza (Rebecca Ferguson): en mektig våpenhandler med et veldig avslappet forhold til lojalitet og massemord.

Det er ingen dum idé å matche Chris Hemsworth og Tessa Thompson igjen, basert på kjemien de delte i «Thor: Ragnarok». Men litt dum er ideen allikevel, siden det er en sammenligning «Men in Black: International» kommer temmelig dårlig ut av. F. Gary Gray er absolutt ingen dreven komiker på nivå med «Ragnarok»-regissøren Taika Waititi, og selv den naturlig vittige Chris Hemsworth strever skikkelig med å puste liv i replikkene. Hemsworth og Tessa Thompson har fortsatt en bra søskenkjemi sammen, men manuset holder dem konstant tilbake. At Kumail Nanjiani har fått den utakknemlige oppgaven som stemmelegger for den dataanimerte maskoten Pawny, som slenger inn teite replikker fra sidelinjen, føles dessuten som grov sløseri av fyrens komiske talenter.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Det svakeste leddet her er manuset (skrevet av karene bak første «Iron Man» og «Transformers: The Last Knight»), som verken er tilstrekkelig morsomt, oppfinnsomt eller byr på en særlig spennende intrige. Alt bygger seg opp til en «overraskelse» som er så åpenbar at de fleste vil gjette seg til alt som skjer i løpet av de første ti minuttene, eller bare kaster et raskt blikk på rollelista. Med tanke på hvor omfangsrikt dette filmuniverset er føles det grådig skuffende at «Men in Black: International» har blitt såpass fantasiløs.

Dette er et prosjekt som ikke har noen annen grunn til å eksistere enn at en mellomsjef på Sony kom på at «Hey, vi har fortsatt filmrettighetene til «Men in Black-tegneserien». Det var jo en lukrativ merkevare, så hva om vi lager en ny film med Thor og Valkyrie i hovedrollene, og leier vi folka som skrev den første «Iron Man»-filmen som manusforfattere? Ka-ching. Marvel-penger i kassa!». Vel, bedre lykke neste gang. Det er jo fortsatt ikke for sent å rekruttere Channing Tatum og Jonah Hill til neste film.