5
KOMEDIE
«Li’l Quinquin»
Regi: Bruno Dumont
Frankrike, 2015
Bruno Dumont er ikke en filmskaper jeg ville ha beskrevet som en stor skøyer, men nå er han klar med sin første komedie, som tar for seg parteringsdrap, rasisme, terrorisme, ondskapens natur, flamske kunstmalere og mentale handikapp. «Li’l Quinquin» føles som en oppsummering av temaer Dumont har utforsket gjennom hele karrieren, fra «Jesu liv» (1997) og «L’Humanite» (1999) til «Hors Satan» (2011). Men denne gangen er «New French Extremism»-misantropismen pakket inn i et tykt lag med absurd slapstickhumor, og presentert som et mordmysterium. «Li’l Quinquin» ble opprinnelig laget som en miniserie for den franske TV-kanalen Arte, men de fire episodene er nå skjøtet sammen til en veldig lang langfilm.
Sommerferien har akkurat startet, og det lille bøllefrøet Quinquin (Alane Delhaye) herjer rundt i en søvnige kystby i Boulonnais sammen med sin trompetspillende kjæreste Eve (Lucy Caron) og et par jevnaldrende kompiser. De egler med to nordafrikanske ungdommer, roper rasistiske slengbemerkninger og kaster kinaputter på hollandske sykkelturister. Quinquin er utvilsomt et problembarn, men han er samtidig filmens hjerte: en romantisk tøffing med høreapparat, hareskår og skjev boksernese, som definitivt kunne trenge litt voksen veiledning. Det døsige livet i landsbyen forandrer seg etter at ungene får øye på en død ku som henger etter et helikopter (i en forskrudd parodi på åpningen av Fellinis «La Dolce Vita»). Det er i seg selv et mysterium hvordan kua klarte å forville seg ned i en gammel militærbunker, men enda merkeligere at kua dessuten har et partert kvinnelik stappet opp i baken. Vel, bortsett fra hodet som er sporløst forsvunnet.
Politikapteinen Van der Weyden (Bernard Pruvost) settes på saken, sammen med sin trofaste løytnant Carpentier (Philippe Jore). Flere lik blir funnet i baken på flere døde kuer, og det ser ut til at byen enten er hjemsøkt av en oppfinnsom seriemorder, er åstedet for et komplisert sjalusimord, eller eventuelt er forgiftet av rendyrket ondskap. Kaptein Van der Weyden sirkler inn flere mistenkte, men de fleste ender opp med å bli myrdet. Selv om «Li’l Quinquin» er bygget opp som et mordmysterium er Bruno Dumont fint lite interessert i å følge sjangerkonvensjonene. Dumont har angivelig planer om en andre sesong av serien, så kanskje svarene kommer i den. Men jeg ville ikke ha veddet på det.
Dumont har som vanlig besatt rollene med amatører: flere av dem utviklingshemmede eller handikappede. Han har en evne til å finne særegne fjes og unike typer som matcher selv Fellini, men måten de brukes har en besk undertone. Det er godt mulig at Bernard Pruvost virkelig har en form for nevrologisk lidelse som forårsaker den spastiske mimikken og sjanglete ganglaget til politikapteinen Van der Weyden, men siden hans fremtoning brukes til ren slapstick har disse scenene unektelig et snev av lytehumor. Det komiske høydepunktet i «Li’l Quinquin» er en lang, hysterisk festlig begravelsesscene som når Bunelske høyder av surrealistisk vanvidd, preget av regissørens sunne forakt for organisert religion. Men siden rollene som prester er besatt av utviklingshemmede lugger humoren stadig. Er det egentlig meningen at vi skal le av dette, eller er alt sammen bare en utfordring mot fordommene våre?
«Li’l Quinquin» er stappfull av minneverdige scener og det er kun den utmattende spilletiden som avslører at dette opprinnelig var en TV-serie. Jeg tror nok allikevel at dette fungerer best delt opp i fire episoder, som gir oss pusterom til å fordøye all den absurde galskapen. Dette er definitivt det mest kommersielle Bruno Dumont noensinne har laget, men fortsatt sære saker.