5
DRAMA
«The Tale»
Regi: Jennifer Fox
USA, 2018
Historier om seksuelt misbruk av barn er ofte vanskelige å gjenfortelle uten at de blir så skjematiske, forutsigbare eller melodramatiske at tematikken drukner i kompromisser og moralske sikkerhetsnett. Jennifer Fox’ «The Tale» – som vant hovedprisen under Oslo Pix og kan strømmes på HBO Nordic – er annerledes. Den er også svært ubehagelig fordi du som voksen seer forstår det filmens unge narrativ ikke er i stand til, hvordan følelser et søkende barn kan forveksle med forelskelse, i realiteten er et grusomt og bevisst overgrep. Som dokumentarfilmskaper med en anerkjent produksjon bak seg, vet Jennifer Fox at virkeligheten vanskelig lar seg tilpasse de dramaturgiske forventningene og følelsene som følger med et så vanskelig og tabubelagt tema som seksuelt misbruk av barn. Det gjør det enda vanskelige, og ikke minst modigere, når barnet det er snakk om også er Jennifer, filmskaperen selv som 13-åring.
Les også intervju med Jennifer Fox: Overgrepsutsatt, men ikke offer
«The Tale» er en historie om minneforvrengning og mentale underslag av følelser som går ubehagelig tett på. Samtidig makter Fox å se hendelser og bekmørke mønstre med nok distanse til at hun kan skildre manipuleringen og løgnene med et nyanserende blikk. Sagt på en annen måte, hvilke forutsetninger har et barn for å gjennomskue manipulasjonen som ligger bak et misbruk av den arten Jennifer utsettes for, all den tid det lulles inn i løgner som omgivelsene ikke makter å avdekke. Den voksne Jennifer i filmen avfeier først det hele med at «slik var jo 70-årene». I forlengelsen av filmens langsomme opprulling av det som skjedde, virkningsfullt skapt gjennom tilbakeblikk, samtaler, tanker og erkjennelser, ligger påstanden om at ingen overgrep er like. Det er heller ikke skadene de etterlater. Jennifer (Laura Dern) framstilles ikke som det typiske offeret, uten at det på noe vis rettferdiggjør det hun ble utsatt for eller måten det skjedde på. 13-åringens fysiske og psykiske reaksjon er i filmen på ingen måte bagatelliserende. Det er i tråd med Jennifer Fox' egne tanker rundt prosessen hun har vært igjennom, og snakket om i intervjuer blant annet i Dagsavisen.
Les også: Moss tar grep om egen karriere
Tittelen spiller på en fortelling som Jennifer skrev ned som en skolestil, hvor hun skildrer hvordan hun har møtt to helt usedvanlige mennesker som hun «elsker svært høyt». De to er Mrs. G og Bill. Hun er ridelæreren som tar Jennifer under sine vinger i sommeruker og helger. Mrs. G er den spennende, karismatiske og på alle vis «fantastiske» personen et barn som ingen andre virkelig «ser», lett knytter seg til med beundring og trygghet. Bill (Jason Ritter) er løpetrener, Mrs. Gs elsker og et pedofilt rovdyr som benytter seg av sjarm, forførelse og det han kaller omtanke. Løgnene får barnet til å tro at det hun opplever er gjensidig kjærlighet. Det er først når den voksne Jennifer konfronterer sin egen fortid, at murene hun har bygd rundt sin egen psyke langsomt begynner å rase.
Les også: Skulle tvinges til nakenscene
Moren hennes (Ellen Burstyn) finner skolestilen, som den gangen ble lagt fram som en pubertal fantasi, og opprøres av hvordan datteren som barn er blitt voldtatt av en voksen, og det uten at hun som mor gjennomskuet uhyrlighetene. Jennifer avfeier det først som en kjærlighetshistorie med stor aldersforskjell, slik hun har lært seg til å tro, men langsomt trenger følelsene av noe annet seg fram. Kort fortalt forstår hun at hun må oppsøke Mrs. G og de andre barna hun trente sammen med, og i ytterste konsekvens også Bill. Slik blir det en film om ikke bare jennifer, men også omgivelsenes minner og fortrengning, om samvittighet, skam, redsel og så vel psykisk som fysisk smerte. Bakenfor lurer familietragediene, men også en historie om seksuelt misbruk satt i system, hvor Mrs. G framstår som både overgriper og sannsynlig offer.
Les også: «Tully»: Brutalt ærlig om de mørke sidene ved morsrollen
Laura Dern spiller den voksne Jennifer med forrykende tilstedeværelse og innlevelse, og viser hvilken formidabel skuespiller hun er. Også generelt viser Fox i det som er hennes spillefilmdebut, et usedvanlig grep om skuespillerne. Elizabeth Debicki i rollen som Mrs. G gjør inntrykk med slu kjølighet, og mens Jason Ritter – samt andre profilerte skuespillere i mindre roller – bidrar til filmens solide ensemble, er Isabelle Nélisse i rollen som 13-årige Jennifer et funn som balanserer det sårt mottakelige med det sterke og undrende. Filmens nærgående scener mellom Jennifer og Bill er løst gjennom bruk av en voksen innbytter i Jennifers rolle, og på den måten kan Fox nærme seg det mest ubehagelige uten å tangere det spekulative. Ubehaget, vondskapen og grusomhetene rent visuelt ligger vel så mye i det implisitte som i det direkte, og med samme håndgripelige kløkt tegner Fox den ubønnhørlige erkjennelsen hun selv fikk som voksen av hvordan hun har skjøvet sin egen historie i bakgrunnen. Styrken Fox utviser i møte med den spede 13-åringen hun selv var, og hvordan hun også i videre forstand lar bearbeidelsen virke helende og ikke knusende, utgjør filmens uforbeholdne styrke.