Film

«The Predator»: God, gammeldags åttitallsaction!

«The Predator» er en testosteronfylt tøffingfilm med sløy sans for humor og skarp forståelse av hvorfor den første «Predator»-filmen i dag regnes som en actionklassiker.

Dagsavisen anmelder

4

FILM

«The Predator»

Regi: Shane Black

USA, 2018

Få tips om Dagsavisens anmeldelser og kultursaker. Abonner på kulturavdelingens ukentlige nyhetsbrev!

Det er selvfølgelig litt gøy at Shane Black ble drept av Predator-monsteret tilbake i den første filmen fra 1987, der han spilte en sentral birolle. Nå, over tretti år senere, er Shane Black tilbake som regissør og manusforfatter (sammen med kompisen Fred Dekker) av den fjerde filmen i serien - eller den sjette, hvis vi regner med avleggerne «AVP: Alien vs. Predator» (2004) og «Alien vs. Predator: Requiem» (2007). Men det gjør vi ikke. Årets «The Predator» er en blanding av såkalt «soft reebot» og oppfølger til de to første «Predator»-kapitlene, som har attityden til en film laget på slutten av åttitallet.

Les også: «Skjelvet»: Skakende god

Shane Black er definitivt den rette mannen til å lage en film som dette, la gå at «The Predator» muligens føles som et skritt tilbake for en fyr som nylig regisserte «Iron Man 3» og «The Nice Guys». Black hadde opprinnelig håp om å overtale Arnold Schwarzenegger til å gjenta rollen som muskelhelten Dutch, men Arnie valgte i stedet å spille kaptein Krok i den russisk-kinesiske familiefilmen «Journey to China: The Mystery of the Iron Mask». Jo, virkelig.

Til gjengjeld er rollelista overbefolket av en eklektisk samling karismatiske karakterskuespillere, som inkluderer komikeren Keegan-Michael Key, Thomas Jane og «Moonlight»-kjenningen Trevante Rhodes. På et tidspunkt spilte også den straffedømte seksuelle overgriperen Steve Wilder Striegel en mindre rolle, som ble klippet bort etter en velpublisert mediestorm. Legg inn din egen smakløse vittighet om «To Catch a Predator» her, før vi beveger oss hastig videre.

###

Foto: Fox

Les også: «De Utrolige 2»: Fortsatt helt supert

Den dekorterte Army Ranger-snikskytteren Quinn McKenna («Narcos»-kjenningen Boyd Holbrook) er på oppdrag i en søramerikansk jungel da troppen hans blir angrepet av et Predator-monster. Han ender opp med å sanke sammen noen av den intergalaktiske trofe-jegerens redskaper, som han sender i en pakke til en postboks hjemme i USA. Isteden ender sendingen utenfor døren til hans fraseparerte kone Emily (Yvonne Strahovski) og den autistiske sønnen Rory (Jacob Tremblay).

Den amerikanske militærmakten prøver å erklære Quinn psykisk ustabil, som del av et forsøk på å dekke over et hemmelig forskningsprosjekt rundt Predator-teknologi. Han stues inn i en buss på vei til et militært mentalsykehus, sammen med «The Loonies». En fargerik gjeng med ustabile, militære utskudd som inkluderer den suicidale tøffingen Nebraska Williams (Trevante Rhodes), dypt religiøse Nettles (Augusto Aguilera), klasseklovnen Coyle (Keegan-Michael Key), britiske Lynch (Alfie Allen) – pluss krigsveteranen Baxley (Thomas Jane), som (i likhet med regissør Shane Black) lider av Tourettes Syndrom. Litt av en gjeng.

I mellomtiden har den handlekraftige biologilæreren Casey Bracket (Olivia Munn) blitt rekruttert som rådgiver til et militært Predator-prosjekt under ledelse av den lystige psykopaten Traeger (Sterling K. Brown).

###

Sporene til dem alle krysses mens Predator-beistet sikter inn Quinns sønn Rory for å få tilbake utstyret sitt, og angriper det fredelige nabolaget hans. Udyret er imidlertid ikke alene, og har blant annet assistanse av en flokk Predator-hunder. I motsetning til de fleste filmene Shane Black har vært involvert i utspiller ikke historien seg rundt juletider, men under Halloween. Noe som blant annet leder til en helt glimrende «godteri eller fanteri?»-scene.

Les også: Action, sleaze og slapstick på sitt beste!

Black har pepret filmen full av gøyale tøffing-replikker og den rette attityden, mens han utvikler denne mytologien i noen interessante og (faktisk) tidsriktige retninger. «The Predator» fungerer aller best når rollefigurene får nok alburom til å slenge skarpe vittigheter til hverandre mellom skuddvekslingene, mens Predator-udyret sløyer soldater på kreative måter. Kanskje ikke like bra i de øyeblikkene Shane Black må forholde seg til et hav av notater fra studiosjefer som vil beskytte merkevaren sin.

Han gjør så mye riktig at det svir litt at han ikke helt klarer å lande filmen på en tilfredsstillende måte, og ender alt med et veldig stereotypisk klimaks. Trolig fordi den siste tredjedelen av historien ble omstrukturert etter et par runder med omfattende omfilminger (og gjentatte utsettelser) tidligere i år.

Les også: Jesus lever!

Black haler seg inn med en epilog som hinter mot en planlagt fortsettelse; men det kan virke som om han har måttet gi slipp på litt av den kreative kontrollen her. Den tette redigeringer antyder at studioinnblanding har skylda for problemene, og det er åpenbart at en rekke scener enten har blitt snauset bort eller redigert med til beinet.

Med tanke på at dette har endt opp med å bli den hittil korteste «Predator»-filmen er det mye som tyder på at en lengre, obligatorisk «director’s cut» slippes på hjemmekinomarkedet om noen måneder. Den kan med stor sannsynlighet legitimere en helhjertet terning-femmer, mens filmen i sin nåværende stand lander på en stabil firer. Personlig hadde jeg nok likt «The Predator» mye bedre om Shane Black hadde laget den i 1988, og ikke tretti år på etterskudd – men hvis du fortsatt har forventninger til en «Predator»-film laget i 2018, da vil mange av dem bli oppfylt her.