Film

«The Nun»: Nonnen fra Helvete

«The Nun» er en strømlinjeformet fjortisgrøsser som skrur opp det religiøse hysteriet til elleve.

2

HORROR

«The Nun»

Regi: Corin Hardy

USA, 2018
 
Av alle filmer til å skape sitt eget «cinematiske univers», er ikke akkurat «The Conjuring» (2013) den mest åpenbare. Hvor mye man enn måtte mislike de åndelige bruktbilselgerne Ed og Lorraine Warren var første film en stemningsfull, klassisk grøsser regissert med stor kyndighet av James Wan - som fostret oppfølgeren «The Conjuring 2» (2016), samt avleggerne «Annabelle» (2014) og «Annabelle: Creation» (2017). Filmserien har hintet om den demoniske pingvinen «The Nun» en god stund nå; hun dukker opp i en «etter rulletekst»-scene i sistnevnte, og skremte vettet av Lorraine Warren (Vera Farmiga) i «The Conjuring 2». «The Nun» klarer dessuten å veve seg inn i den første «The Conjuring»-filmen på en høvelig snedig måte, uten at det kan sies å gjøre filmen som helhet mer vellykket.

Les også: Effektiv dukkeskrekk

Dette viser seg å være en strømlinjeformet fjortisgrøsser som skrur opp det religiøse hysteriet til elleve og drukner alt i overfladisk effektmakeri. Til tider stemningsfull, men beint umulig å ta seriøst. Historien utspiller seg i 1952, mens Vatikanet sender fader Anthony Burke (Demian Bichir) og søster Irene (Taissa Farmiga) til et kloster i Romania for å etterforske en ung nonnes selvmord. På veien får de selskap av den franskcanadiske rabagasten Frenchie (Jonas Bloquet). Carta-klosteret viser seg å være en uhyggelig ruin omringet av dårlig stemning, mens overtroiske landsbyboere spytter og mumler om forbannelser som om de kommer rett fra en Universal-film fra førtitallet. Fremfor å hoppe på første hestekjerre tilbake til togstasjonen velger fader Burke og søster Irene å overnatte i klosterets sovesal, mens Frenchie virrer livredd rundt på kirkegården. I løpet av natten bøller onde krefter såpass iherdig med dem alle at det virker direkte irrasjonelt at de ville ha tilbragt et eneste minutt i området, men «The Nun» bærer sin mangel på rasjonalitet med sta stolthet.

Les også: Uhyggelig historieforfalskning

Ondskapen ser ut til å stamme fra klosterets katakombe, der en ond hertug manet opp demonen Valak i et satanisk ritual i middelalderen, før den katolske kirke la et lokk på de djevelske fantestrekene. Under andre verdenskrig ble imidlertid ondskapen vekket til live igjen etter et bombeangrep, og Valak har gjenoppstått. Av litt diffuse årsaker ikledd nonnedrakt. Siden hovedrollen som nonnenovisen Irene spilles av Vera Farmigas lillesøster Taissa Farmiga, gikk jeg ut ifra at hun ville vise seg å være en ung Lorraine Warren (kanskje Irene er mellomnavnet hennes), men dessverre ikke. De referansene gikk i så tilfelle tapt under en runde med omfattende omfilminger (flere nye scener ble regissert av James Wan, under en pause i etterarbeidet på «Aquaman»), mens filmen ble restrukturert på klippebordet. Skrekkscenene er basert på velbrukte triks; skygger i bakgrunnen, ting som spretter frem fra mørket, og lange perioder med stillhet før lydsporet skrus opp på full styrke. Musikkvideoskaperen Corin Hardy fikk en del oppmerksomhet for lavbudsjettproduksjonen «The Hallows» (2015), og er såpass bevandret i skrekksjangeren at han ser ut til å ha nasket litt inspirasjon fra Lucio Fulcis «City of the Living Dead» (1980) og «The Beyond» (1981). Hardy utnytter klosterets mørke korridorer og katakomber effektivt som spenningsskaper, men går helt av hengslene når det gjelder effektbruk – komplett med levende skjeletter, røykmaskintåke, eksploderende speil, demonbesatte guttunger, prester som blir begravet levende, spøkelser, råtne lik og rasende nonne-zombier.

Les også: Skrekkelige filmgrøss til halloween
 
«The Nun» blir markant mindre spennende i takt med at hysteriet øker; og det er et par momenter her som virkelig bremser opp skrekkstemningen. For det første ser denne nonnen mistenkelig ut som Marilyn Manson, i den typen kostyme han kunne ha tredd på seg under «Dead to the World» turneen i 1997 for å terge kristenfundamentalister. For det andre er hele «The Conjuring»-universet så fast forankret i religiøs overtro at «The Nun» aldri kan benytte dette konseptet som noe annet enn overfladisk effektmakeri. Denne filmserien er som nevnt inspirert av de katolske lurendreierne Ed og Lorraine Warren, som gjorde et lukrativt levebrød på å dikte opp fantasifulle fiskeskrøner om deres tid som «demologer».

Lorraine Warren er fortsatt i live i en alder av nitti år, og som dypt troende katolikk ville hun aldri i verden ha godkjent et manus som er kritisk til Den katolske kirke. Så «The Nun» har ingen mulighet til å ta for seg kirkens systematiske beskyttelse av de pedofile prestene som voldtok tusenvis av barn, den rystende mishandlingen av unge kvinner i deres Magdalena-anstalter, eller kirkens vidtspennende tradisjoner med bestialsk tortur av «kjettere». Isteden bygger filmen opp en feig mytologi om djeveldyrkere og demoner, som naturligvis er skylda for skrekkelighetene. «The Nun» er den mest åpenlyst religiøse filmen i «The Conjuring»-universet; som satser hardt på kraften i katolsk tro, kors, bønn, underkastelse til Gud og (bokstavelig talt) Jesu' blod. Kristen mytologi er ofte et sentralt element i denne typen grøssere, men «The Nun» spiller så ukritisk og skamløst på religiøsitet at man kunne ha trodd at produksjonen hadde fått sponsormidler av Vatikanet. 
 
Av ESPEN SVENNINGSEN RAMBØL

Mer fra Dagsavisen