Film

«The Nightingale»: Helvete på jord

Oppfølgeren til «The Babadook» leder inn til et nytt mareritt.

Dagsavisen anmelder

5

DRAMA

«The Nightingale»

Regi: Jennifer kent

Aus/USA/Ca. 2019

Tilbake i 2014 skapte australske Jennifer Kent årets mest særegne og uhyggelige grøsser med regidebuten «The Babadook», men nå tar hun med oss inn i et helt annet mareritt. «The Nightingale» er til tider såpass ubehagelig at rundt tretti publikummere stormet forferdet ut av premierevisningen under Sydney filmfestival i fjor – noen av dem skrikende. Så det er trolig på sin plass med en rød trigger-varseltrekant for følsomme publikummere. Dette er en historie full av ufattelige lidelser; med flere tilfeller av grov voldtekt, bestialske drap og grusomheter utført mot forsvarsløse barn. Det er scener her som fikk undertegnede til å klynke hjelpeløst, så det er lett å skjønne at «The Nightingale» kan bli i meste laget for mange. Jennifer Kent leide inn kliniske psykologer og eksperter på posttraumatiske stresslidelser for å hjelpe skuespillerne gjennom de rystende scenene de måtte delta i, og konsulenter fra urbefolkningen forsikret at alt ble skildret på en autentisk måte. Kent basert manuset sitt på beretninger om hva som utspilte seg under den bestialske «svarte krigen» mellom britiske kolonister og tasmanske innfødte i 1800-tallets Van Diens Land. Et rent folkemord som utryddet mesteparten av den innfødte befolkningen, og sendte noen hundre overlevende for å dø i isolasjon på Flinders Island. Filmen ble dessuten produsert i samarbeid med representanter for eldrerådet til Tasmanias urbefolkning, som understreker at «The Nightingale» tegner et autentisk bilde av deres historie. Dette er et rasende opprør mot Australias rasistiske fortid, forkledd som en nattsvart hevnhistorie.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Jennifer Kent skildret 1820-tallets Tasmania som et sted fordervet av ondskap, der så godt som hver eneste mann er en trussel. Et sted som i sin tid bokstavelig var kjent som «Hell on earth». Som fattig, irsk kvinne med fortid som straffange er 21-åringen Claire Carroll (Aisling Franciosi) knapt ansett som mer verdt enn urbefolkningen, og hun jobber nå som tjenestepike i en britisk straffekoloni under ledelse av den psykopatiske kapteinen Hawkins (Sam Claflin). Han anser Claire som sin eiendom, et leketøy han kan dra frem for å synge folkesanger for de fyllekåte soldatene – og til enhver tid kan mishandle, ydmyke, voldta. At Claire har fått en liten baby sammen med sin irske ektemann Aidan (Michael Sheasby) føler Hawkins bare er en irriterende distraksjon. I alle fall helt til Aidan drikker seg til mot, og går til angrep på den britiske offiseren. Basketaket koster Hawkins en forfremmelse, og skaper blindt raseri. Han tar med seg den unge soldaten Jago (Harry Greenwood), den patetiske sersjanten Ruse (Damon Herriman), og avlegger den irske familien et kveldsbesøk. De gjør det aller verste man kan forestille seg, og etterlater Claire bevisstløs. Alene, uten noe mer å tape og veldig målbevisst. De britiske soldatene begir seg ut i den tasmanske villmarken for å nå nybyggerbyen Launceston, mens de dreper og voldtar dem de finner på sin vei. Claire følger etter. Hun hyrer inn tasmanieren Billy (Baykali Ganambarr) som guide, fast bestemt på å drepe alle sammen.

Les også: «The Irishman»: Et kunstverk malt i blod (Dagsavisen+)

Dette er naturligvis ingen «rape & revenge»-western som tilbyr noen form for katarsis over å se Claire ta sin velfortjente hevn. «The Nightingale» lar oss slett ikke slippe så lett unna. Jennifer Kent stiller dypt ubehagelig spørsmål om vold, hat, rasisme, hevnbegjær og dype traumer. Om menn som hater kvinner. Finnes det ondskap som går så dypt at anstendige mennesker ikke har noen annen utvei enn å utrydde det? Og er det mulig å fine noen form for rettferd i en verden som er så fordervet? Dette er kanskje et periodedrama som utspiller seg for to hundre år siden, men Kent ser bare et speilbilde av nåtiden. «The Nightingale» er såpass tidløs at den kunne ha vært laget når som helst de siste førti årene - men selv om vi har sett variasjoner av denne historien flere ganger (i alt fra John Hillcoats «The Proposition» til «Sweet Country»), forteller Jennifer Kent den med en nådeløs ærlighet. Som i «The Babadook» får hun oppsiktsvekkende sterke prestasjoner ut av alle skuespillerne sine, og Aisling Franciosi er en åpenbarelse her. Det er ingenting i filmen jeg vil beskrive som spekulativt, men «The Nightingale» er såpass rystende at det er lett å overse hvor mesterlig regissert den er. Kent snevrer inn bilderammen til en klaustrofobisk «Academy»-format, så det er ingen steder å gjemme seg her. Hun kaster oss inn i et svart hull, og slipper oss ikke ut igjen på over to timer. Forståelsen som gradvis utvikler seg mellom Claire og Billy er et varmt lyspunkt, men dette er en verden som ikke har noe annet enn smerte å tilby folk som dem. Jeg har ingen problemer med å skjønne dem som ikke vil utsette seg for dette, men «The Nightingale» er allikevel et mareritt som er vel verdt å gjennomleve.