Film

«The Irishman»: Et kunstverk malt i blod

Martin Scorsese runder filmåret med et eksistensielt gangster-epos som tåler sammenlikningene med «Goodfellas» og «Casino».

Dagsavisen anmelder

5

DRAMA

«The Irishman»

Regi: Martin Scorsese

USA, 2109

Ah, nå snakker vi saker! Det har vært mye snakk om hvordan Netflix er budbringeren for kinoenes endetid, mens de gjør sitt beste for å markere seg som filmens redning. Ingen studioer på kloden var villig til å produsere «The Irishman» før Netflix gjorde sin borgerplikt, og ga Martin Scorsese over 160 millioner dollar med total kreativ frihet. At det var umulig å få finansiert en mafiafilm av Scorsese med Robert De Niro, Al Pacino og Joe Pesci i hovedrollene sier sitt om krisetilstandene i den amerikanske filmindustrien – men at Netflix til slutt stilte opp uten forbehold sier samtidig sitt om hvor hardt de er villige til å satse på tungvektere. Dette er ikke akkurat småtteri; en av Scorseses mest kostbare filmproduksjoner noensinne og dessuten hans aller lengste.

Les også: Anmeldelse av «Håp»: Sødahl finner lys i mørket

Man skulle ønske at flere fikk sjansen til å se «The Irishman» på kino utover den ene uken filmen er tilgjengelig før den har sin Netflix-premiere 27. november. Men tre og en halv time i et hardt kinosete uten tissepause er en egen utfordring, så i dette tilfelle kan pauseknappen være en god venn. Og er det ikke egentlig helt perfekt at en film som dette ble laget for Netflix? En melankolsk elegi som tar farvel med en æra; laget av en mesterregissør som må innfinne seg med at mange kommer til å se filmen hans på en mobiltelefon. Ren poesi. «The Irishman» er basert på Charles Brandt-boken «I Heard You Paint Houses», men det er åpent for debatt hvor sann historien egentlig er. Den dødssyke gangsteren Frank Sheeran hevdet at han sto bak drapet på fagforeningsbossen Jimmy Hoffa, fraktet våpnene til den mislykkede invasjonen av Grisebukta og leverte rifler som ble benyttet i mafiadrapet på president Kennedy. Så det skader nok ikke å ta påstandene hans med noen klyper salt.

Les også: Netflix førte mesterne sammen i ny stor gangsterfilm

I likhet med «Goodfellas» starter «The Irishman» med en lang steadycam-kjøring, men denne gangen befinner vi oss ikke på den glamorøse nattklubben Copacabana. Vi befinner oss i et trist pleiehjem, der 82-åringen Frank Sheeran (Robert De Niro) triller rundt i en rullestol. Bare en ensom gubbe som venter på å dø, mens han ser tilbake på livet han sløste bort. I yngre dager var Frank en moralsk fleksibel lastebilsjåfør, som kom tilbake fra andre verdenskrig med en utdannelse innen drap og et avslappet forhold til vold. Et tilfeldig møte med gansterbossen Russell Bufalino (Joe Pesci) sender Frank inn i en ny karriere som håndlanger for mafiaen. Russell er det stikk motsatte av de psykopatiske hissigproppene Pesci tidligere har spilt for Scorsese; Bufalino er en behersket mann som holder hodet kaldt og lavt, så truslene hans har desto større kraft. Franks irske bakgrunn forhindrer at han blir en «made man», men vennskapet med Bufalino sørger samtidig for at han havner på innsiden i denne underverdenen. I årenes løp utmerker Frank seg som en pålitelig fotsoldat, som blir uoffisiell livvakt og høyre hånd for den korrupte fagforeningspampen Jimmy Hoffa (Al Pacino). En temperamentsfull dynamo med et ego på størrelse med Atlanterhavet, som blir et offer for sitt eget hovmod. «The Irishman» kartlegger det symbiotiske forholdet mellom mafiaen og sjåførfagforeningen «International Brotherhood of Teamsters»; mens korrupsjonen gjennomsyrer makten hele veien inn i Det hvite hus.

Les også: «Ailos reise: Et nordnorsk eventyr»: Vakkert om villrein på vidda

Scorsese kunne glatt ha laget en lang miniserie med alle de vidtspennende temaene han leker seg med her, så selv med en spilletid på 209 minutter kunne «The Irishman» gjerne ha vært enda lengre. Det er naturligvis en sann fryd å se skuespillere av dette kaliberet jobbe med en mester som Scorsese igjen (eller i Al Pacinos tilfelle, for aller første gang). Robert De Niro var den store drivkraften bak prosjektet, og det er åpenbart at han anser dette som en sjelden sjanse til å bevise hvorfor han var ansett som en av sin generasjons mest dedikerte skuespillere. «The Irishman» er dessuten et kostbart eksperiment innen digital ansiktsløfting, som gir legendariske skuespillere i syttiårene en sjelden sjanse til å spille langt yngre rollefigurer. Fysikken deres matcher ikke alltid de yngre fjesene, men dataeffektene er mindre distraherende enn fryktet – og er en lav pris å betale for å kunne oppleve De Niro, Pesci og Pacino i roller de egentlig har vokst fra.

Les også: Stjerneregissør lager norsk juleromantikk for Netflix

Dette er samtidig en film Scorsese og gjengen bare kunne ha laget nå, mens de er langt over pensjonsalder. «The Irishman» dreier seg om å se tilbake på et langt liv før lysene slukkes, og leve med de valgene man har gjort. Hvordan kan man nærme seg døden med noe tilnærmet fred, hvis man har levd av å gjøre andre mennesker vondt? Scorsese livslange entusiasme for mafiaens underverden overskygger aldri hans katolske skyldfølelse. Dette er først og fremst en historie om tragiske konsekvenser; og den høye prisen man alltid må betale ved utgangen. Reisen er over før du aner, og alt du sitter igjen med til slutt er valgene du tok på veien.