Film

«The Informer»: Thriller uten særpreg

Makter ikke å bygge opp tilstrekkelig intensitet.

Dagsavisen anmelder

3

DRAMA

«The Informer»

Regi: Andrea Di Stefano

Eng. 2019

Denne hardkokte thrilleren er virkelig et internasjonalt prosjekt: en britisk film som utspiller seg i New York, basert på en svensk roman, iscenesatt av en italiensk regissør. Historien er løselig bygget på radarparet Roslund og Hellströms krimroman «Tre sekunder», den femte i en serie på sju bøker om politiførstebetjenten Ewert Grens. En typisk svensk krimgubbe; middelaldrende, kommunegrå, surmaget og hjemsøkt. I «The Informer» er han forvandlet til en gatesmart, barsk NYPD-detektiv portrettert av rapperen Common. Det er en sånn type film, liksom. Selv om historien er forflyttet til New York spilles hovedpersonen fortsatt av en svenske: Joel Kinnaman, som de siste årene er mest kjent fra middelmådige amerikanske storproduksjoner som «Robocop» (2014) og «Suicide Squad» (2016). En staut skuespiller som har hatt uflaks med rollevalgene, men gjør så godt han kan med materialet han får. Denne gangen er han Pete Koslow, en FBI-informant som jobber deep, deep undercover som håndlanger for den polske mafiaen. Avtalen er at Pete skal skaffe nok håndfaste beviser til å felle en mafiaboss kjent som «Generalen» (Eugene Lipinski), i bytte mot et nytt liv i frihet sammen med kona Sofia (det kubanske stjerneskuddet Ana de Armas) og datteren Anna (Karma Meyer).

Les også anmeldelse: «Spionen» bæres oppe av Berdal (Dagsavisen+)

Pete Koslow er en hardbarket tøffing med kroppen full av fengselstatoveringer, som er ute på prøve etter en drapsdom. I likhet med Nicolas Cage i «Con Air» havnet han i et barslagsmål med bøller som antastet kona hans, og endte opp med å slå en av dem i hjel. Koslow har en militær fortid som posttraumatisert snikskytter under Irak-krigen, og er ikke en fyr man kødder med. Det er allikevel akkurat hva FBI-kontakten Wilcox (Rosamund Pike) og den ufyselige byråsjefen Montgomery (Clive Owen) gjør. Etter at deres spaningsoperasjon går rett vest og ender med en død politimann, presses Koslow inn i en umulig situasjon fra begge sider. Generalen forlanger at Koslow drar tilbake til fengselet uten å passere start, for å styre den polske mafiaens narkosalg bak murene. Det føler FBI er en helt glimrende ide, som kan sikre dem nok beviser til å felle Generalen en gang for alle. Så fort Koslow er tilbake Bale Hill-fengselet bestemmer FBI seg for å slippe ham som en varm potet, og tysteren befinner seg plutselig innelåst på livstid sammen med fiender som akter å se ham død. I den andre enden av filmen etterforsker NYPD-detektiven Grens (Common) mordet på en kollega; tilfeldigvis er den samme politimannen som døde under FBIs mislykkede spaningsoperasjon. Den første timen av «The Informer» bygger seg brukbart opp, mens Koslow blir presset inn i den ene umulige situasjonen etter den andre.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Joel Kinnaman skildrer Koslows økende desperasjon på en overbevisende måte, mens han blir grisebanket av den klyse-korrupte fengselsvakten Slewitt (Sam Spruell), utsettes for drapsforsøk og i en ubehagelig scene nesten lynsjes til døde. Med tanke på hvor store kreative friheter filmen tar i forhold til romanen føles det skuffende at plottet har blitt såpass rotete, mens alt samtidig ender opp akkurat der vi forventer. Historien bygger seg opp til et gedigent, skuffende, flatt antiklimaks som punkterer hele filmen, og drukner den i klisjeer vi har sett utallige ganger før i langt bedre krimfilmer. Det føles dessuten skikkelig skamløst at «The Informer» legger opp til en fortsettelse, og flere røde tråder spares til en oppfølger som garantert aldri vil bli laget. For all del, dette er ikke en katastrofe på nivå med Tomas Alfredsons kaotiske fiaskofilmatisering av «Snømannen»; om ikke annet ser det ut til at den italienske regissøren/manusforfatteren Andrea Di Stefano («Escobar: Paradise Lost») rakk å filme alle scenene i manuset sitt. Men han burde definitivt ha fått litt ekstra penger for å filme om de siste ti minuttene.

«The Informer» er iscenesatt med talent og spilt med overbevisning, men makter ikke å bygge opp den nødvendige intensiteten, og er ikke i besittelse av tilstrekkelig særpreg til å skille seg ut fra mengden. Det føles forresten som en tapt mulighet at Snow-klassikeren «Informer» ikke er inkludert på musikksporet. A licky boom boom down.