5
FILM
«The House That Jack Built»
Regi: Lars von Trier
Da./Sv. 2018
Lars von Trier ser seg selv som Dante gjennom inferno i sin nye film. Trangen til bevisst provokasjon gjør likevel filmen distansert og til tider hul, og virkemidlene er så sterke at under gallavisningen i Cannes forlot over hundre salen i sjokk og avsky. Men ser man bak konstruerte provokasjoner, makabre drap og mutilering, ligger det et formidabelt kunstverk gjemt i en kontekst der Lars von Triers livsverk er selve utgangspunktet. «The House That Jack Built» føles på mange vis som en oppsummering av et liv og et verk så langt, en ekstremt grotesk og blodig opplevelse, men også full av svart humor og intellektuell selvransakelse.
Les også: Vender tilbake til åstedet
Den danske filmskaperen har løpt linen fullt ut. Hvordan kunne ellers nettopp Lars von Trier laget en film om en seriemorder, enn å gå så langt som overhodet mulig? I metoo-året 2018 lar han sin narsissistiske drapsmann Jack (Matt Dillon) ta livet av kvinner på måter som ikke bare er brutale, men også ydmykende hjerteskjærende. Iskaldt dreper han barn, også menn, og er det ikke drapene i seg selv som ryster, så er det etterspillet hvor morderen danderer og lemlester under rigor mortis for skape likene om til kunstinstallasjoner som han så tar bilder av med sitt Agfa-kamera fra 30-tallet. Alt mens David Bowies «Fame» pumper handlingen fra episode til episode. Sangen blir en understrekning av en hulhet i von Triers reisverk som man kan mistenke at er gjort med vilje. Matt Dillons smil når aldri øynene, og han tilfører rollefiguren dybde, komikk og ondskap. Til alt overmål gir von Trier Jack sin egen diagnose, obsessiv-kompulsiv lidelse (OCD), og smører svart og seig humor ut over særlig de to første mordepisodene. Andre ganger ligger humoren gjemt i filmens myldrende referanseverk, men om lag midtveis stivner smilet på de fleste. Bokstavelig talt.
Les også: – Vi trenger ikke være drittsekker for å lage stor kunst!
Alle drapene til tross, det er likevel en scene som sitter sterkere enn alt annet, tilbakeblikket på den lille gutten i det idylliske sollyset som fisker opp en liten andunge, holder den forsiktig i hendene før han med en hagesaks brått klipper av den ene foten og setter ungen tilbake i vannet. Der kaver den hjelpeløst og stumt i vannskorpen mens gutten ikke foretrekker en mine. Gutten er Jack som liten, men Lars von Trier projiserer nok også sin egen barndom og sine egne demoner, også de kunstneriske, inn i filmen. Det inkluderer lange filosofiske utbroderinger, men også politisk bevisste provokasjoner som vil opprøre mange, som den gjennomgående underliggende kritikken av alt amerikansk, som han bokstavelig talt skyter ned for fote. Den verste drapssekvensen er når han har tatt med en mor (Sofie Gråbøl) og hennes to små sønner ut i skogen for å vise guttene et jakttårn. Den amerikanske eplepairomantikken i nordisk snauhogst er sirlig pakket i tupperware i piknikkurven. Hvordan Jack med den drevne jegerens filosofi tar dem av dage er hard kost, med ekko av skolemassakrenes ubegripelige vanvidd og skuddene i Dallas. Ved å vise så ekslipsitte drap på barn bryter von Trier et av filmens siste tabu.
Les også anmeldelse av Nymphomaniac: Von Triers vonde fascinasjon
I form, rytme og oppbygning er «The House That Jack Built» nærmest et speil av «Nymphomaniac», og her er drapsmannens søken etter det perfekte mord satt opp mot kunsten og filosofien. Den begynner i stummende mørke, bare to mannsstemmer. Vergil (Bruno Ganz) leder Jack ned i Helvete. Hva har Jack bak seg, og hva har han foran seg? Det første gir filmens hovedhandling et svar på, mens epilogen «Katabasis» (nedstigning) gir svaret på det siste. På veien til Helvete forteller Jack sin historie, og selv Djevelens sendebud lar seg ryste av det som skal komme. Jack har drept over 60 mennesker, og han velger å fokusere på fem av dem. Uma Thurman, en veihavarert kvinne som påståelig, flamboyant og naiv, får Jack til å kjøre seg til en verksted. Hun blir hans første «kunstverk». Derfra streber han mot nye høyder innen sin helt spesielle kunstgrein, alt mens han – ingeniøren som egentlig skulle vært arkitekt – bygger på et hus.
Les også: Presidenten under palmene
«The House That Jack Built» er full av fantastiske detaljer. Ljåene som med glinsende egg feller gresset, verdenskunst og byggverk satt opp mot handlingen, mørkets dialog mellom Jack og Vergil i Helvete. De mange referansene til romantismen får et utløp i filmens absolutte nøkkelscene, et helt overstadig tablå av en – som på maleriet – rødhettekledd Jack som støttes av Vergil i et levende stilleben modellert etter Eugene Delacroix «La Barque de Dante». På maleriet er det Dante som sammen med en rekke fortapte sjeler skysses over Styx, og om man ser Jack som Lars von Trier i måten han lik rollefiguren presser seg til det ytterste, er filmen et bilde på det infernoet som ligger i kunstens tilblivelse slik von Trier erfarer den. Slik blir drapene Jack utfører et provoserende begrep i det som er filmens underliggende tema, kunsten kontra naturen, ondskapen kontra uskylden og hele tiden med sitt eget dogme som veiviser: kan man tenke det, kan man vise det.
Les også: Von Trier «persona non grata» i Cannes
William Blakes poesi og mytologiske bilder ligger som utgangspunkt lange sekvenser med utredinger om naturens innordninger og unødvendigheter, som «The Tyger And The Lamb» og ikke minst «The Book of Urizen» (1794), som i bunn og grunn omhandler utenforskap, fremmedgjøring, undertrykkelse og religiøse dogmatiske prosesser utenfor fellesskapet. Gjennomgående vises klippet av den mesterlige og eksentriske Glenn Gould ved pianoet, hamrende løs på Goldberg-variasjonene. «The House That Jack Built» er von Triers svar på det same, en uhyre intellektuell variasjon over de samme temaene som han har basket med hele sitt kunstneriske liv. Han peker på de utsøkt groteske kunstverkene som de store katedralene gjemmer på steder kun Gud kan finne. Det samme gjelder mord.
I det hele tatt har von Trier aldri tidligere blottstilt seg selv som i «The House That Jack Built». Ikke i fysisk forstand foran kamera, men gjennom projiseringer av sitt eget liv og sine egne erfaringer. Fem episoder i en seriemorders liv fortelles fullt ut. Tallet er ikke nytt i Lars von Triers filmografi, om man tenker på «De fem benspend», og kanskje er de fem drapene fem utvalgte verk fra hans store produksjon, fra det uferdige og temperamentsfulle, via det perfeksjonerte og det kalkulerte, og helt ut til det krakilske og undergangsdømte. I så fall er episode en (med Uma Thurman) et «Forbrytelsens element», episode tre (med Sofie Gråbøl) er «Dogville» og episode fem er rett og slett «The House That Jack Built». Riley Keough i den kanskje vondeste episoden, der von Trier tidlig lar oss forstå hva som skal skje og så holder oss bokstavelig talt på pinebenken, er opprivende. Keough som Jacks unge kjæreste er et relieff av von Triers tidlige hovedrolleinnehavere, som den såkalte gullhjertetrilogiens Bess i «Breaking The Waves».
Les intervju med Stellan Skarsgård: – Det er et helvetes vær i disse filmene
Og tro om ikke også Stellan Skarsgård har sneket seg med også, ukreditert, som et pek til von Triers egen påstand om at han for en gangs skyld skulle lage en Skarsgård-fri film. Nettopp den formen for humor, Lars von Triers helt personlige og innforståtte slapstick, finner du i en lang rekke av filmens kriker og kroker. Noen helt antydende, andre overstadige, som når han i en lang sekvens får sagt det han egentlig prøvde å si under den famøse pressekonferansen i Cannes om Albert Speer, tysk naziarkitektur og Stuka-flyenes design i et mellomkapittel han kaller «Ikoner», eller ondskapens ikoner om du vil. Hvert ord veies på gullvekt, men sekvensen er en eneste stor provokasjon i seg selv, og et høyst personlig forsvar for hvorfor man kan se skjønnheten i det onde, hvorfor man kan se det vakre som står igjen fra en tanke som var uhyrlig. Slik lykkes Lars von Trier med å holde filmen fra å bli sugd inn i den hulheten som ligger i dens overflate.