Film

«The Foreigner»: Hardbarket Jackie Chan

En kompetent, hardbarket hevnthriller som er så klassisk i stilen at den kvalifiserer som rendyrket retro-underholdning.

4

ACTION

«The Foreigner»

Regi: Martin Campbell

Eng./USA./Ki. 2017

Det er lett å forestille seg Charles Bronson i en filmversjon på syttitallet, og vi har all grunn til å være takknemlige for at dette ikke ble en Steven Seagal-rull på nittitallet. «The Foreigner» er basert på en pocketbok av Stephen Leather, som hadde den mindre politisk korrekte tittelen «The Chinaman». Romanen ble skrevet tilbake i 1992, på den tiden PIRAs terroraksjoner i Nord-Irland og England fortsatt var i nyhetene. 25 år senere har trusselbildet forandret seg drastisk ute i virkeligheten, men «The Foreigner» holder seg i fortiden. Så dette er noe så sjeldent som en thriller om terrorisme, som ikke involverer muslimske ekstremister. Forfriskende! Den kinesiske immigranten Quan Ngoc Minh (Jackie Chan) lever et fredelig liv som restauranteier i London, som enslig, overbeskyttende far til den tenårige datteren Fan. Men så blir Fan drept under et bombeangrep i Knightsbridge, utført av en nordirsk terrorgruppe som kaller seg «Det autentiske IRA». Quan mister hele meningen med livet. Sorg blir til fortvilelse, fortvilelse til frustrasjon over Scotland Yards manglende evne til å spore opp gjerningsmennene.

Les også: Mysterium med majestetisk mustasje

Quan bestemmer seg for å finne sin egen rettferdighet, og tar kontakt med den nordirske politikeren Liam Hennessy (Pierce Brosnan), som åpenbart er formet etter Sinn Fein-lederen Gerry Adams. Quan ber respektfullt og høflig om navnene på personene som drepte datteren, men Hennessy har null tålmodighet med denne «kineseren». Tabbe. Quan ser kanskje ut som en harmløs liten mann i sekstiårene, men er selvfølgelig en rumpesparker med fortid som spesialsoldat. Han sprenger kontoret til Hennessy med hjemmelaget nitroglyserin, og går til enmannskrig mot den irske politikeren. Snart har Quan satt opp leir i skogen utenfor Hennesys landsted, mens han sniker seg rundt som Rambo og går til angrep på IRA-fotsoldater. I mellomtiden pønsker terroristene på flere bombeangrep, og de kompliserte politiske intrigene tårner seg opp. At tidsperspektivet er flyttet 25 år frem i tid forårsaker noen kronologiske selvmotsigelser, som først åpenbarer seg hvis man tenker for nøye igjennom plottet. Så gjør helst ikke det, hvis du vil ha maksimalt utbytte av filmen. «The Foreigner» er Martin Campbells første kinofilm siden superhelt-fiaskoen «Green Lantern» (2010), som fikk mange til å glemme at han også sto bak denne generasjonens sterkeste James Bond-film: «Casino Royale».

Les også: Blytung western

I «The Foreigner» er han dessuten gjenforenet med den forrige generasjonens 007, Pierce Brosnan. For anledningen utstyrt med en distraherende bedriten nordirsk aksent, som er desto mer forbausende med tanke på at Brosnan selv vokste opp på den irske vestkysten. Dette er allikevel totalt Jackie Chans film, som han selv har vært med på å produsere. Blant kjennere vil Jackie Chan huskes som en av sin tids dyktigste fysiske skuespillere. En perfeksjonist som stadig risikerte livet for å imponere oss med halsbrekkende stunts, ofte pådro seg alvorlige skader i sine forsøk på å tangere seg selv – og som kunne filme scener hundrevis av ganger før han var fornøyd. I likhet med så mange aldrende, asiatiske actionstjerner har Chan blitt behandlet temmelig nedlatende i den amerikanske filmbransjen, der han ofte har vært redusert til å være sidekick til gjøglete komikere. Derfor ekstra hyggelig å se at han på eldre dager behandles med den respekten han fortjener i «The Foreigner», som spiller på denne ikoniske heltens bredde både som rumpesparker og dramatisk skuespiller. Chan fanger virkelig opp det sorgtyngede kroppsspråket til en mann som har mistet alt, og gjør en sterk prestasjon her - som trolig hadde vært enda sterkere hvis filmen ga ham mer å gjøre. Det er fortsatt en sann fryd å se Jackie Chan i fri utfoldelse, selv i en actionthriller som er såpass tradisjonstro og erketypisk som dette.

ESPEN SVENNINGSEN RAMBØL

Mer fra Dagsavisen