5
DRAMA
«The Favourite»
Regi: Yorgos Lanthimos
Ir./Eng./USA, 2018
Alt er relativt; «Dogtooth» (2009), «The Lobster» (2016) og «The Killing of a Sacred Deer» (2017) hadde en skrudd sans for svart humor, men tok oss med inn i noen ekstremt mørke avkroker. De utspilte seg i parallelldimensjoner som bare hadde sporadiske likhetstrekk med vår virkelighet, og var drevet av en drømmelogikk preget av iskald misantropi. Så i forhold til dem er «The Favourite» en forholdsvis normal film, som utspiller seg noe tilnærmet vår egen verden. Muligens fordi Yorgos Lanthimos (og hans faste samarbeidspartner Efthymis Filippou) for første gang ikke har skrevet manuset selv, selv om han angivelig bearbeidet historien er del etter å ha påtatt seg regien.
Et kongelig kostymedrama løst basert på virkelige hendelser, som er en bra blanding av absurd komedie og klaustrofobisk tragedie. Vi befinner oss i det herrens år 1708, mens England er i krig med Frankrike. Dronning Anne (Olivia Coleman) har marginal interesse av noe som skjer utenfor slottet; hun er svekket av sorg, depresjoner og urinsyregikt-smerter. En psykisk skjør monark med dårlig selvtillit, som lett lar seg manipulere av sin barndomsvenninne, hemmelige elskerinne og offisielle hoffsjef lady Sarah Churchill (Rachel Weisz), hertuginnen av Marlborough.
Les også: «Killing Of A Scared Deer»: Et nattsvart mareritt
Enhver som vil kommunisere med dronningen må gå igjennom Sarah, som kontrollerer hele hoffet med sin strykningiftige tunge og sitt skarpe intellekt. Dronning Anne tilbringer mesteparten av tiden subbende rundt i nattkjole mens hun duller med sine sytten kaniner, som representerer hvert av barna hun mistet. Hertuginnen nyter sin maktposisjon til fulle, styrer krigsinnsatsen og holder det nyopprettede topartisystemet i tøylene til enorm ergrelse for hennes politiske rival Robert Harley (Nicholas Hoult). Mennene i hoffet sprader rundt som forfengelige påfugler med pudder, sminke og komiske parykker mens de forlyster seg med andeveddeløp, dans og kaster råtten frukt på nakne tjenere.
Les også: – Ingenting er tabu i kunsten
I mellomtiden har lady Sarah har total dominans over dronning Anne. Hun spiller sjakk, mens resten av hoffet bare spiller på slurva. Men så dukker Sarahs niese Abigail Masham (Emma Stone) opp på slottet; med en fillete kjole full av gjørme, og et vanæret renomme takket være en far som solgte henne for å betale spillegjeld. I et utslag av ukarakteristisk barmhjertighet ansetter Sarah henne som tjenestepike, men Abigail har større ambisjoner. Hun har et talent for utspekulert taskenspill som matcher selv Sarah; klatrer målbevisst opp karrierestigen som kammertjener, og videre inn i sengen til dronningen. Dette blir starten på et seksuelt maktspill om dronningens gunst; med alt det innebærer av høyoktan-manipulering, syrlige sarkasmer, mordforsøk, fingerpuling og oppkast.
«The Favourite» tilbyr usedvanlige saftige roller til de tre hovedrolleinnehaverne, som alle er helt fabelaktige her. Olivia Coleman ser ut til å sikte inn en slags rekord i britiske monarker, og etter å ha portrettert dronning Elizabeth i «Hyde Park on Hudson» (2012) og dronning Elizabeth II i TV-serien «The Crown». Hennes dronning Anne gir først inntrykk av å være en patetisk skikkelse, men Coleman finner noen interessante nyanser som gjør henne forfriskende uforutsigbar og komplisert. Alle tre var alle høyst virkelige personer, selv om de lærde fortsatt strides om hvorvidt Sarah Churchill og Abigail Masham innledet seksuelle forhold til dronningen eller bare var ofre for snuskete rykter.
Les også: Om å unngå å bli en hummer
«The Favourite» er en bra blanding av historiske fakta og ren fantasi, men Yorgos Lanthimos er uansett ikke det spor interessert i autentisitet her. For ham er dette miljøet mest en misantropisk lekegrind der an kan utforske sin urokkelige tro på menneskehetens aller verste impulser. Man kunne ha tatt dette utgangspunktet og laget et stramt kostymedrama i Merchant/Ivory-stil, eller forvandlet det til en ellevill crazykomedie. Lanthimos har naturligvis gjort noe helt annet, og mye mer uhåndgripelig. For all del.
«The Favourite» er jevnlig oppriktig morsom (med noen overraskende innslag av ren slapstickhumor), men mørket kommer selvsagt snikende. I motsetning til hans tidligere filmer snakker ikke rollefigurene som lobotomerte roboter, og miljøet er mye mer overdådig. Mesteparten er filmet med vidvinkel- og fiskeøyelinser, som gir alt et forvridd preg. Små mennesker fanget i alt for store rom, omgitt av luksus som blir stadig mer grotesk. Visuelt kan dette minne en del om Kubricks «Barry Lyndon» og Peter Grenaways «Tegnerens kontrakt», men tonen her er umiskjennelig Yorgos Lanthimos.
Jeg mistenker at publikummere som ser «The Favourite» med forventninger om et tradisjonelt kostymedrama vil forlate kinosalen i perpleks forvirring, men cineaster som er på godfot med Lanthimos tidligere filmer vil fråtse grådig i denne bløtkaken full av rottegift.