Film

«The Dirt»: Det aller villeste bandet

Filmen «The Dirt», om glamheavybandet Mötley Crüe, er blitt et nyansert ritt med et glamorøst band og deres nattsvarte demoner.

Dagsavisen anmelder

4

DRAMA

«The Dirt»

Regi: Jeff Tremaine

USA, 2019

Mötley Crües bassist og låtskriver Nikki Sixx har beskrevet «The Dirt» som en familiefilm, fordi som han sier, «vi er en familie». Men man bør kanskje tenke seg om to ganger før man benker seg foran skjermen med hele familien for å se filmen om det mest hedonistiske, selvopptatte, arrogante, utagerende og hemningsløse rockebandet som noensinne har krøpet ut fra Hollywoods skitneste gjemmer. Bare anslaget alene, fra Hollywoods halvokkuperte bakgårder på begynnelsen av 1980-tallet da absolutt ingenting var glamorøst slik filmene ynder å framstille det, er et rock’n’roll-party drøyere og mer avslørende enn det meste vi har sett i en biografifilm av dette slaget. Det er sovepiller, alkohol, heroin og «zombie dust», det er en eneste lang stripe av strippeklubber og groupies, og mantraet filmen gjennom er bandets eget slik turneene fortonte seg, "de kom, drakk, snorta og knulla alt inne rekkevidde", og her ligger også filmens dilemma. Mötley Crüe som utagerende band kunne aldri blitt til i dag, med metoo og helt andre syn på hva som er gangbar moralsk og etisk valuta enn hva som preget tiden og miljøet bandmedlemmene vokste opp i. Filmen viser hva de var, den problematiserer ikke hva de gjorde.

Mötley Crüe er et ektefødt barn av det overfladiske 1980-tallet, et band som i stedet for å bli innadvendte punkere skjønte at de måtte bli større enn noe annet, et stadionband allerede på klubbnivå som skilte seg ut i enhver sammenheng. De var bandet som satte glamrocken tilbake i metallen, bokstavelig talt hårete, fargerike og kontroversielle, og som ble like mye et jetset-band som en vaskeekte skittenrockgruppe.

Dagsavisen anmelder: «Lords of Chaos»: Satans tøff i sokkelesten

Vi snakker altså om et av verdens største rockeband, men den aller største bragden var at de overlevde seg selv og kunne gå ut av scenehistorien (vel å merke etter noen avbrudd) med et smell nyttårsaften 2015, over 30 år etter at de spilte sin første gig i 1981 på The Troubadour i Los Angeles, året før de landet platekontrakten med Elektra. Resten er historie. Men bandet som et samlende begrep også for dem selv er åpenbart ikke over. Med utgangspunkt i de fire bandmedlemmenes notoriske selvbiografi «The Dirt» ført i pennen av Neil Strauss, har de selv sørget for å tømme mer enn én drink i denne filmen som produseres av Netflix.

Opprinnelig skulle Paramount skulle produsere, slik de med suksess har gjort med Queen-filmen «Bohemian Rhapsody» og slik de skal gjøre med den kommende biografifilmen om Elton John. Men med de solide utelatelsene i «Bohemian Rhapsody» friskt i minne, er det ikke overraskende at Paramount ville slipe ned kantene på «The Dirt», noe bandet nektet. Netflix overtok så filmen, og ga frie tøyler. Alle fire i bandet, Tommy Lee, Mick Mars, Vince Neil og Nikki Sixx er kreditert på manussiden, mens Jackass-medlem og -regissør Jeff Tremaine stikker hendene rett ned i vepsebolet. Han gyver løs på materialet som en blanding av ren musikkbiografi – med et vell av fete opptak fra øvingslokaler, studio og scener, og skaper helt klart illusjonen av et tragisk drama om et band som gang på gang går til hundene, og hans fremste bragd er at han makter å skape troverdighet i filmens mange musikalske sekvenser hvor bandet ofte er så «ute» at de knapt kan stå. Det kan ikke være mye som ligger igjen på gulvet i klipperommet når det gjelder filmportrettet av det som sannsynligvis er rockehistoriens villeste band, i hvert fall på stadionnivå.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Som biografifilm er den kronologisk og går inn på hvert enkelt medlem fra starten og opp gjennom bandets historie, og den ramser opp noen av de legendariske historiene, som når Ozzy Osbourne drikker sitt eget piss. Det gjør filmen unektelig komisk, slik et overstadig nachspiel kan være, men den er også like mørk og skittent glamorøs som den er trist og patetisk og tragisk. Det handler om brutte familiebånd, ødelagte hjem, vold, kynisk utnyttelse av fans, destruktivitet på et så vel mentalt som fysisk nivå, overdoser, dødsfall og hårete rock’n’roll. Det handler om et sinnssykt forbruk av dop, alkohol og damer, og om et samhold som portretteres som helt unikt. For de av oss som delvis vokste opp med Mötley Crüe var de farligere enn noe annet, de var beistet Kiss forsøkte å være og de var drøyere enn noen andre i enhver sammenheng. Som turnémanageren deres sier i filmen, «Mötley Crüe gjorde idiotiske ting fordi de var Mötley Crüe», illustrert med scenen hvor de bokstavelig talt hiver et helt hotellrom ut på luksusbilene som er parkert nedenfor. Men her er også nedturene, med den fatale kjøreturen til Vince Neil i sin 1972 Ford Pantera på vei til villaen i Redondo Beach, da han full som en alke kolliderte og drepte Nicholas «Razzle» Dingle fra Hanoi Rocks. Her er Nikki Sixxs overdose, et helt band på rehab, barn som dør og listeplasseringer på toppen og verdensturneer som tok dem blant annet til Oslo.

Les også: Han fant opp norsk black metal

Når filmen i likhet med bandet lander på begge beina, er det fordi Douglas Booth (Nikki Sixx), Iwan Rheon (Mick Mars), Machine Gun Kelly (Tommy Lee) og Daniel Webber (Vince Neil) har en kjemi seg imellom som skuespillere og som agerende musikere. Som film lider «The Dirt» under de kronologiske øktene som ofte skaper friksjon i denne typen biografifilmer, med nødløsninger og direkte henvendelse til kamera, men den har likevel en bokstavelig talt skitten sjarm og en rytme i tillegg til et solid musikkspor som gjør den like underholdende som smått sjokkerende.

Premiere på Netflix fredag 22. mars.