Selv med en spilletid på 144 minutter suser «X-Men: Apocalypse» av gårde som en pistolkule.

Tettpakket med helter

Med tanke på at «X-Men» sto i bresjen for hele den nye superhelt-sjangeren er det temmelig imponerende at denne filmserien nå har holdt det gående i 16 år.

 

4

SCI-FI

«X-Men: Apocalypse»

Regi: Bryan Singer

USA – 2016

Bryan Singer har styrt skuta siden starten, både som produsent og regissør for fire av de totalt ni filmene i serien. I årenes løp har imidlertid mye forandret seg, både når det gjelder sjangeren generelt og «X-Men» spesielt. Etter at den kontroversielle studiosjefen Tom Rothman fikk fyken fra Fox-studioet har Bryan Singer fått betydelig større kreativ frihet og romslig alburom til å dra disse superheltene nærmere opphavet. «Apocalypse» en den mest tegneserie-aktige hittil. Tidsparadoksene i forgjengeren «Days of Future Past» har dessuten gitt Singer friheten til å rette opp feilskjærene som ble begått i rekecocktail-entusiasten Brett Ratners «X-Men: The Last Stand» (2006) – men den friheten har samtidig skapt en del logiske brister, selvmotsigelser og forvirrende elementer hvis man velger å se alle disse filmene som en sammenhengende mytologi. Litt ekstra forvirrende, fordi mesteparten av disse mutantene spilles av minst to team av forskjellige skuespillere, alt ettersom hvor på tidslinjen de befinner seg. Noen av dem dukker dessuten opp i konkurrerende filmserier. Fartsfantomet Quicksilver døde for eksempel i fjorårets Marvel-epos «Avengers: Age of Ultron», men lever fortsatt i beste velgående i «X-Men»-serien.

For å få maksimalt utbytte av «X-Men: Apocalypse» er du pent nødt til å sjenerøst overse de logiske utfordringene, og helst unngå å tenke alt for nøye igjennom forhistorien. Har du ikke sett noen av disse filmene vil imidlertid «Apocalypse» være på grensen til uforståelig. Tilbake i år 3000 f.Kr. dyrkes En Sabah Nur som en allmektig gud i Egypt, mens han egentlig er en ur-mutant som i årenes løp har sugd opp evnene til en rekke andre mutanter. Han er i ferd med å overføre bevisstheten sin inn i en ny, usårbar kropp (tilhørende Oscar Isaac) da en gruppe motstandere fanger ham i ruinene av en pyramide. Her blir han liggende i dvale frem til 1983, da en gruppe fanatikere begår tabben med å vekke ham.

En Sabah Nur gjenoppstår som Apocalypse, klippefast i troen på at han er en Gud av den gammeltestamentlige typen som skal utrydde alt liv på planeten for å skape en sterkere sivilisasjon. Første punkt på dagsorden er å rekruttere fire mutanter som dommedagsryttere, deriblant Ororo «Storm» Munroe (Alexandra Shipp), Psylocke (Olivia Munn) og Angel (Ben Hardy). I mellomtiden har professor Charles Xavier (James McAvoy) rekruttert flere elever til sin spesialskole for begavede mutanter, deriblant telepaten Jean Grey (Sophie «Sansa Stark» Turner), Scott «Cyclops» Summers (Tye Sheridan) og etter hvert Peter «Quicksilver» Maximoff (Tye Sheridan). Han står (som i «Days of Future Past») for filmens mest visuelt imponerende scene, en tre minutters sekvens som alene angivelig tok tre og en halv måned å spille inn.

I en annen ende av filmen fortsetter Mystique (Jennifer Lawrence) sitt korstog for å befri mutanter som utnyttes av slemme mennesker, og hjelper en raring ved navn Kurt «Nightcrawler» Wagner (Kodi Smit-McPhee). Erik «Magneto» Lensherr (Michael Fassbender) har slått seg ned med kone og datter i Polen, der han jobber som metallarbeider (ironisk nok) før alt raser sammen. Hele gjengen blir dratt inn i konflikten mot den tilsynelatende udødelige hat-messiasen Apocalypse; som etter hvert bestemmer seg for å terraforme hele Kairo.

Les også: Buklanding for Supermann

Filmen er såpass tettpakket med superhelter at den får «Captain America: Civil War» til å virke underbemannet, og selv med en spilletid på 144 minutter suser «X-Men: Apocalypse» avgårde som en pistolkule. Karakterutvikling og dybde ofres dessverre på alteret til fremdriften, noe som gjør dette til en mindre engasjerende og særegen film enn de siste forgjengerne. Den store styrken her er fortsatt et ensemble bygget opp av bransjens dyktigste skuespillere, og særlig Michael Fassbender har en egen evne til å gi selv de mest melodramatiske scenene blytung gravitas. Oscar Isaac er en tilsvarende severdig skuespiller, men blir forunderlig anonym og pregløs som superskurken Apocalypse. Muligens fordi han er så dekket av sminke, kostymer og digitale effekter at denne rollen like gjerne kunne ha vært spilt av en dataanimert utstillingsdukke.

Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon

I motsetning til «First Class» og «Days of Future Past» er hverken Matthew Vaughn eller Jane Goldman involvert på manussiden, som nå er overlatt til Simon Kinberg («Fantastic Four», «X-Men: The Last Stand»). Noe som trolig er en medvirkende årsak til at «Apocalypse» går litt mer på tomgang enn de siste filmene i serien. Det er en spennende tanke at guder bare er mutanter med oppblåst selvbilde og personlighetsforstyrrelser, men fremfor å utforske dette temaet nærmere velger Bryan Singer den minst interessante løsningen: spektakulære masseødeleggelser i Roland Emmerich-stil. «Større, dyrere, mer!»-syndromet er et sykdomstegn som har rammet en rekke superhelt-oppfølgere. Men i det siste ser Marvel-konsernet ut til å ha fersket at publikum ikke først og fremst er ute etter digitale spesialeffekter og spetakkel – vi er ute etter personlig engasjement. Forholdet mellom hovedpersonene er langt mer interessant enn å se digitale bygninger som kollapser nok en gang.

Klimakset i «X-Men: Apocalypse» er i sterk grad «mer av det samme», og føles litt skuffende i en superhelt-serie som tidligere har viet så mye tid til å bygge opp båndene mellom hovedpersonene. Så lenge fokuset forblir på dem, holder filmen interessen, men så fort vi ser de samme minnesmerkene bli rasert igjen er det lett å miste en del av interessen. Bryan Singer har allerede planer om nok en «X-Men»-film, som angivelig vil utspille seg på nittitallet og ta for seg den dramatiske «Dark Phoenix»-sagaen. I så tilfelle håper jeg at han fokuserer mindre på effektmakeri og mer på disse fargerike personlighetene.

Les også: Tidenes første kvinnelige superhelt klar for lerretet