Film

Terningkast 5: Sex, løgn og gamle bøker

Regissøren av «Oldboy» er tilbake med sin kanskje mest tilgjengelige film, en nytelse av et kostymedrama spekket med kontroverser og sjokkeffekter.

Dagsavisen anmelder

5

FILM FRA SØR

«Kammerpiken»

Regi: Park Chan-wook

Sør-Korea, 2016

En sjalusi- og krimintrikat gåte forkledd som et 30-talls periodedrama fra den daværende japanske kolonien Korea, gjør «Kammerpiken» til et overflødighetshorn av sensualitet, fetisjlekende uhygge og sterke rolleprestasjoner. Antagelig vil filmen dele sitt publikum på grunn av sin eksplisitte grunntone og et scenografisk fyrverkeri av virkemidler, fra det sanselig erotiske til det nedrige, brutale og dødelige der sjalusi, forbudt kjærlighet, hevn, galskap og seriedrap utgjør ingrediensene. Men har man sansen for Park Chan-Wooks evne til overskridelser og svart humor, vil «Kammerpiken» framstå som en av årets mest fascinerende filmer.

Park har siden det voldsomme gjennombruddet med «Oldboy» vært noe av en Sør-Koreas «bad boy», elsket også av vestlige regissører (som Tarantino) og et vestlig sjangerpublikum som lar forføre av lettfattelig hevndramaer over intrikate strukturer der kulturell symbolikk og personlige ladede understrømmer skaper friksjon. Etter «Vengance»-trilogien og den engelskspråklige «Stoker» har nå Park tatt for seg den britiske forfatteren Sarah Waters roman «Fingersmith». Denne historien løfter han så ut ut av den gotiske victoriatiden og omgjør den med kreativ hånd til et asiatisk kniplingsmysterium der ingenting spares på eller blir spart.

Det begynner som en metaorientalsk «Svindlere med stil», med unge Sook-Hee (Tae Ri Kim) i rollen som mestertyv. Hun får som oppdrag av sin arbeidsgiver grev Fujiwara (Jung-woo Ha) å infiltrere et gammelt adelshus. Som kammerpike for den vakre og mystiske Lady Hideko (Min-hee Kim), skal hun overbevise sin nye «herskerinne» om at greven er et passende giftemål, for så svindle henne for alle hennes rikdommer gjennom å erklære henne sinnssyk når målet er nådd. En god og utfordrende plan, som raskt viser seg å ha (minst) to utfordringer: Den forrykte og sadistiske onkelen til Lady Hideko som opphøyer Hideko i en eksklusiv klubb for «opplesninger» av antikvarisk og forbudt erotisk litteratur – og følelsene som oppstår mellom Sook-Hee og Hideko som ikke helt lar seg forene med grevens plan om kaste sistnevnte i et mørkt hull og kaste nøkkelen. Park Chan-Wook har imidlertid ikke glemt romanen han bygger historien sin på, og den tredelte perspektivfordreiningen i Sarah Waters plot har han beholdt til fulle. Uten å røpe mer av handlingen kan vi si såpass at ikke alt er som man tror, at løgnens og sjalusiens veier er uransakelige, at kjellerlemmer helst ikke bør åpnes og at filmen «Blå er den varmeste fargen» åpenbart banet vei for hvor sterkt en filmskaper kan vektlegge lesbiske sexscener på kino.

Park Chan-wook regisserer ømt med store fakter, og tegner hvert et bilde som et fargesterkt og gotisk maleri i seg selv. Under sjangerleken skaper han et interessant bilde av den japanske kolonitidens hardhet, og av en japansk machokultur som er under sterkt press, alt mens han på fantastisk vis hinter til egne filmer, og i en scene spesielt «Oldboy». Tross virkemidlene er det også en feministisk film i all sin skruddhet, hvor Park nok en gang viserat han har et spesielt gen for hevnen som en gitt utvei, og med formidabelt foto, en nærmest orkestrert produksjonsdesign og skuespillere som klarer overgangene mellom slapstickhumor og horror dreier han en film helt utenom det vanlige.

Åpningsfilm på Film Fra Sør-festivalen i Oslo i kveld.