Film

«Terminator: Dark Fate»: Tilbake til fremtiden

Nok et labert forsøk på å restarte Terminator-serien.

Dagsavisen anmelder

3

DRAMA

«Terminator: Dark Fate»

Regi: Tim Miller

USA/Kina, 2019

I romanen som inspirerte «Blade Runner» stilte sci-fi-forfatteren Philip K. Dick seg spørsmålet «Drømmer androider om elektriske sauer?». I så tilfelle er jeg temmelig sikker på at terminator-roboter har tilbakevendende mareritt om pisking av døde metall-hester. Etter fem filmer og en TV-serie har den stadig skiftende mytologien rundt «Terminator»-merkevaren blitt så kaotisk at selv James Cameron for lengst har mistet oversikten. «Terminator: Dark Fate» er minst fjerde forsøk på å starte denne serien på nytt, etter «Terminator: Rise of the Machines» (2003), «Terminator Salvation» (2009) og «Terminator Genisys» (2015). «Dark Fate» gjør akkurat det samme som de fleste filmfans har gjort: later som om denne serien sluttet etter «Terminator 2: Judgement Day» (1991), og at alle de andre oppfølgerne bare var en vond drøm.

For første gang på nesten 30 år har James Cameron selv tatt en aktiv del i arbeidet med en «Terminator»-film: han har skrevet deler av historien, er produsent og trumfet igjennom at filmen skal ha streng «R»-aldersgrense - i motsetning til de tannløse oppfølgerne som ble laget uten hans medvirkning. For første gang siden «T2» er dessuten Camerons ekskone Linda Hamilton tilbake i glansrollen som Sarah Connor, og den største fornøyelsen i «Dark Fate» er å se en topptrent dame på 63 som fortsatt får lov til å sparke rumpe. Si hva du vil om Cameron, men i løpet av hele karrieren har han vært en av bransjens fremste støttespillere når det gjelder å skildre kvinnelige actionhelter. Han har overlatt regien til «Deadpool»-kjenningen Tim Miller, som gir «Terminator: Dark Fate» et forrykende driv. Det er samtidig ingen som helst grunn til at denne filmen burde ha vært laget, rent bortsett fra å sikre pensjonsfondet til Schwarzenegger.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Det er ingenting som gjenstår ufortalt, og ingen svar som er ubesvart. I brist på bedre ideer gir «Dark Fate» oss en reprisesending på de to første «Terminator»-filmene, der nok en ung kvinne jages av enda en nådeløs kamprobot. Historien gjentar seg, på absolutt alle nivåer. Året er 2020, og fabrikkarbeideren Dani Ramos (Natalia Reyes) lever et forholdsvis idyllisk arbeiderklasseliv i Mexico City sammen med sin bror og far, helt til hun plutselig blir kjeppjaget av en ny Terminator-modell. REV-9 (Gabriel Luna), som har evnen til å skille metallskjellettet sitt fra den flytende nanorobot-kroppen. I siste liten reddes Dani av nok en supersoldat sendt fra femtiden: Grace (Mackenzie Davis), som er polstret med teknologiske oppgraderinger. Etter en veldig livlig biljakt reddes de begge av Sarah Connor (Linda Hamilton), som spiller omtrent samme rolle her som Jamie Lee Curtis hadde i den siste «Halloween»-filmen. Sarah forhindret Skynet-dommedagen og reddet menneskeheten, men mistet samtidig alt. Hun har blitt en hardbarket, gråhåret drukkenbolt med «to tjuepakninger om dagen»-stemme, som bare lever for å drepe Terminator-roboter. Så for Sarahs del er det ikke direkte ideelt at hun må slå seg sammen med sin største fiende: en rusten T-1000-robot kalt Carl (Arnold Schwarzenegger), som på eldre dager har stiftet familie, og driver en lukrativ rullgardinbedrift. Jo, seriøst.

72-åringen Schwarzenegger har blitt stølere, men lysner opp filmen med noen gøyale innspill. Mens hans gamle venn Sylvester Stallone i høst vinket farvel til sin glansrolle som Rambo, ser det ut til at Arnold gjør det samme med «Terminator»-serien her.

Som sosialt bevisst demokrat og ivrig Hillary Clinton-supporter benytter James Cameron sjansen til å rette noen spark mot Trumps behandling av Mexicos befolkning. Hovedpersonene må snike seg tilbake inn i USA via en hemmelig tunell under den notoriske muren, og blir pågrepet av grensevakter som plasserer dem i en konsentrasjonsleir for illegale innvandrere. Cameron passer på å plassere den meksikanske befolkningen i et positivt lys, og vier mest tid til de kvinnelige hovedpersonene.

Å si at «Dark Fate» er den beste «Terminator»-filmen på nesten 30 år er ikke akkurat et stort kompliment, men det merkes i alle fall at kontrollfreaken Cameron har styrt produksjonen. Han hadde angivelig «kreative konflikter» med regissør Tim Miller, og overtok jobben hans under etterarbeidet – noe som blant annet førte til at spilletiden ble redigert ned. Så det forklarer hvorfor historien har blitt så minimal, og hvorfor «Dark Fate» føles som en eneste lang samling med actionscener. Filmen er effektivt iscenesatt og underholdende så lenge den varer, men det er et totalt fravær av nye ideer her og absolutt ingenting fester seg. Vi har allerede sett alt dette før. James Cameron hevder at dette er starten på en ny trilogi, men i likhet med alle de andre forsøkene er det tvilsom om vi får se noen fortsettelse. Cameron burde nok heller anse «Dark Fate» som en respektabel avslutning på hele dette universet. Terminatorene fortjener å hvile nå.