4
DRAMA
«Teen Spirit»
Regi: Max Minghella
Eng./USA, 2018
«The Handmaid’s Tale»-kjenningen Max Minghella er sønnen til den avdøde Oscar-vinneren Anthony Minghella, som regisserte storslagne prestisjeproduksjoner som «The English Patient» (1996) og «Cold Mountain» (2003). Max har valgt noe litt enklere med «Teen Spirit», men det som kunne ha blitt en klisjefull fjortisfilm om en syngekonkurranse har isteden blitt noe mer interessant. Til stor del takket være sensitiv regi og en sterk prestasjon fra Elle Fanning. Hun er Violet Valenski, en deprimert og innesluttet syttenåring som bor på en gård i Isle of Man. At den dypt religiøse moren Marla (Agnieszka Grochowska) er en polsk innvandrer bidrar til å gjøre Violet mer utstøtt blant de jålete jentene i nærmiljøet, og at de lever i fattigdom isolerer henne enda mer. Mens andre på hennes alder har et sosialt liv og drar på fester, er Violet pent nødt til å jobbe for å betale familiens regninger. Hennes eneste fluktutvei er musikken, men mamma foretrekker at datteren begrenser syngingen til kirkekoret.
Les også anmeldelsen av Mötley Crüe-filmen «The Dirt»: Underholdende og smått sjokkerende (+)
På ren impuls tropper Violet opp på semifinale-audition til den TV-overførte talentkonkurransen «Teen Spirit», og blir plukket ut som en av finalistene etter å ha fremført en coverversjon av Robyns «Dancing on My Own». Et problem, siden Violet må ha med seg en voksen verge for å delta videre i konkurransen. I ren desperasjon rekrutterer hun en av stamkundene på den lokale puben hun jobber i helgene. Den tidligere operasangeren Vlad (kroatiskdanske Zlatko Buric, her hjemme mest kjent fra «Pusher»-filmene) sover i varebilen sin og har seriøse alkoholproblemer, men er samtidig den eneste som har troen på Violets talenter som sanger. Zlatko lar seg overtale til å stille opp som Violets «onkel», så lenge han kan være manageren hennes og cashe inn femten prosent av inntektene. Det dysfunksjonelle far-datter-forholdet seg utvikler seg mellom dem er selve nøkkelen i historien. «Teen Spirit» dreier seg dermed ikke så mye om å vinne talentkonkurranser, bli berømt og oppnå suksess, men om å bryte seg ut av skallet og å frigjøre seg fra den traumatiske fortiden.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Filmen er produsert i samarbeid med plateselskapet Interscope, men Max Minghella kan absolutt ikke beskyldes for å glamorisere musikkindustrien. Han skildrer «Teen Spirit»-konkurransen som et syntetisk, sjelløst spetakkel som hauser opp middelmådige talenter, og lokker naive artister med dårlige platekontrakter i håp om å melke dem for penger. Den typen fabrikk som vil skrubbe bort all særpreget fra en ung sanger som Violet, og redusere henne til et salgsprodukt. Max Minghella vil samtidig så gjerne gi kjernepublikummet det de kommer for, og filmer sangscenene som impresjonistiske musikkvideoer. Lydsporet består i hovedsak av coverversjoner, men det gir i alle fall Elle Fanning muligheten til å fremføre en imponerende kraft-versjon av Sigrids «Don’t Kill My Vibe». Og selv om Fanning mangler den det selvsikre scenenærværet til det ålesundske forbildet sitt, har hun en temmelig fin sangstemme selv.
Les også anmeldelsen av «Pet Sematary»: Så nådeløs at selv Stephen King blir skremt (+)
Man kan beskylde Minghella for å legge seg på en visuell Instagramfilter-stil her, men regien hans er stødigere enn man kunne ha forventet av en såpass kommers ungdomsfilm, Han fanger opp noen autentiske øyeblikk her, og måten han kondenser ned historien til de essensielle øyeblikkene vitner om en filmskaper som er av et høyere kaliber enn materialet han jobber med. Det gjør kanskje ikke «Teen Spirit» til noe mer enn en konvensjonell ungdomsfilm, men det er en ungdomsfilm laget med betydelig talent, omtanke og engasjement. Den samme, gamle sangen vi har hørt før, men fremført med innlevelse og en sterk stemme.