5
SCI-FI
«Batman v Superman: Dawn of Justice»
Regi: Zack Snyder
USA, 2016
Det ligger enorme forventninger på skuldrene til dette storprosjektet, ikke minst fra produsenten Warner Bros og hele DC Comics-konsernet. Regissør Zack Snyder har fått oppgaven med å gjenta det Marvel-konsernet har klart å oppnå i løpet av nærmere ti år og et dusin filmer, men forventes å gjøre alt sammen med bare «Batman v Superman: Dawn of Justice». Ikke bare en slags oppfølger til hans omstridte Superman-film «Man of Steel» (2013), men dessuten en ny utgave av Batman i kjølvannet av Christopher Nolans banebrytende filmtrilogi – som vil lede videre til fremtidige solofilmer for Ben Afflecks Lynvingen, samt avleggere som «Suicide Squad». I tillegg må Snyder legge alt til rette for sin kommende, todelte «Justice League»-film, og fremtidige eventyr for DCs romslige stall med superhelter. Hvorvidt Snyder vil lykkes med alt dette gjenstår å se, men det er i alle fall lite å utsette på ambisjonsnivået. «Batman v Superman: Dawn of Justice» må angivelig tjene inn 800 millioner dollar bare for å dekke produksjonskostnadene, så dette er ikke akkurat småtteri. Den gode nyheten er i at filmen et godt stykke på vei fungerer over all forventning som en operaaktig, lettere pompøs tegneseriefilmatisering. En blytung koloss som tar mytologien sin på blodig alvor, med et nærmest andektig forhold til DCs popkulturelle arv.
Dessuten en betydelig bedre film enn «Man of Steel», men ikke uten sine sporadiske svakheter – som sikkert vil splitte fansen i omtrent like sterk grad. Man kunne ha trodd at filmtrailerne har avslørt hele handlingen, men «Batman v Superman» har faktisk noen overraskelser på lur – og historien er såpass tettpakket og kondensert at det er mye å bearbeide her. Zack Snyder ser ut til å ha bygget hele filmen rundt de negative reaksjonene til klimakset i «Man of Steel», der basketaket mellom Superman (Henry Cavill) og erkefienden general Zod (Michael Shannon) jevnet deler av Metropolis med jorden og forårsaket nærmest apokalyptiske masseødeleggelser. I den intense åpningssekvensen befinner Bruce Wayne (Ben Affleck) seg midt i Metropolis under destruksjonen av byen, som har klare paralleller til nyhetsopptakene vi så fra terrorangrepet i New York. I hans øyne er Supermans eksistens en trussel mot hele menneskeheten, som må stoppes uansett hvor gode intensjoner dette romvesenet måtte ha. To år senere forbereder han seg til det uunngåelige oppgjøret med mannen av stål, som selv har like store problemer med å akseptere Batmans nådeløse selvtektsfilosofi i Gotham. Alt dette er bare opptakten til en kompleks historie som utforsker USAs forhold til terrorisme, justis og religion – der Superman igjen er en utenomjordisk Messias, mens forretningsmagnaten Lex Luthor (Jesse Eisenberg) manipulerer hendelsene som den falne engelen Lucifer.
Jesse Eisenbergs Luthor har en nær slektskap til hans rolle som Facebook-gründeren Mark Zuckerberg. Fyrens eksentriske overspill gnager til tider på filmens gravalvorlige tone, men Eisenberg har i alle fall kommet opp med sin egen, særegne tolkning av Luthor. Sånn ellers har Zack Snyder besatt rollene med upåklagelig dømmekraft. Ben Affleck viser seg å være en helt glimrende Batman/Bruce Wayne, som på eldre dager har utviklet en tungsinnet intensitet som er helt essensiell for rollen. Snyders versjon av Superman splittet fansen, men jeg tipper at vi alle kan være enige om at han så til de grader har fanget opp essensen i Batman, på en måte ikke engang Christian Bale og Christopher Nolan klarte (rent bortsett fra at Bats denne gangen ser ut til å ha et veldig avslappet forhold til skytevåpen). Jeremy Irons stikker av med hver eneste scene som hans lakoniske høyrehånd Alfred, og Gal Gadot gjør en overraskende bra figur som Wonder Woman – en heltinne som lett kunne ha blitt temmelig fjollete i filmens tungsinnede univers. Zack Snyder roer ned de verste impulsene sine, men er fortsatt mer av en posør enn Christopher Nolan, som er litt for opptatt av å fange opp helte-poser fra tegneseriene. Han drar som forventet en del inspirasjon fra Frank Millers «The Dark Knight Returns», men forteller en helt annen historie – og har håndplukket fra en rekke kilder, som neppe bør avsløres her. Bare det å si noe inngående om hvem Superman kjemper mot i finalen er en stor spoiler for ivrige tegneserielesere, selv som overraskelsen allerede er spolert av den siste traileren. Og det bringer oss greit over på den store svakheten i «Batman v Superman»: avslutningen.
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
De første to timene av filmen er så stil- og selvsikre at det føles som en desto større skuffelse at Zack Snyder deretter begår omtrent den samme tabben som i «Man of Steel». Fremfor å dra alt ned og engasjere følelser satser Snyder nok en gang på overfladisk effektmakeri dominert av digitale masseødeleggelser. Totalt overkill med variable spesialeffekter, men i motsetning til sist understreker hovedpersonene i det minste at bydelene de raserer er tomme for mennesker. Finalekampen hadde passet bedre inn i en «Arkham City»-dataspill, og understreker at Snyder akter å dra hele DC-universet i en betydelig mindre realistisk retning enn Christopher Nolan. Og selv om dette digitale basketaket senker helhetsinntrykket etterlates hovedpersonene i en veldig interessant situasjon, som leder videre til «Justice League»-filmene. «Batman v Superman» likner ikke helt på noen annen superheltfilm vi har sett, og viderefører Warners lange tradisjoner om å gi etablerte regissører større kreativ frihet enn det mer sentralstyrte Marvel-universet. Ikke alle de kreative sjansene Snyder tar gir uttelling, og hans store svakhet er fortsatt trangen til å overgå alle med en «større, heftigere, mer»-filosofi. Og enda mer blir det. Kinoversjonen av «Batman v Superman» varer i drøyt to og en halv time, men Snyder har allerede annonsert at en «director’s cut» vil bli sluppet på hjemmekinomarkedet i sommer – med streng «R»-voksen grense og en halvtime lengre spilletid. Så den definitive versjonen av filmen er fortsatt noen måneder unna, men før den tid kan vi si oss fornøyde med at kinoutgaven av «Batman v Superman» er rundt 85 prosent av en triumf og rundt femten prosent skuffelse. Styrkene oppveier svakhetene med god margin, så dette haler seg i land med en reservert femmer.