Film

«Tårnet»: Og høyest henger håpet

Norsk animasjonsfilm opprettholder troen på at hatet kan overvinnes.

Dagsavisen anmelder

4

Animasjon

«Tårnet»

Regi: Mats Grorud

Fr./Sv./No, - 2017

Det er fint liten grunn til å feire syttårsjubileet til Midtøsten-konflikten, som fortsatt er like fastlåst - men vi har alle sikkert godt av å bli påminnet om at empati er en effektiv motgift mot hat. «Tårnet» skildrer denne konflikten subjektivt fra den palestinske siden, basert på menneskeskjebner regissør og manusforfatter Mats Grorud møtte under sin tid som hjelpearbeider i flyktningleiren Bourj el Barajneh. Et område på bare en kvadratkilometer i Beirut, Libanon, som huser over tjue tusen palestinske flykninger stuet sammen i helt ulevelige forhold. Nesten halvparten av dem er barn. Grorud blander primitiv (men uttrykksfull) dukke-animasjon med tegnefilm og private fotografier, som gir hele «Tårnet» et hjemmelaget, personlig preg.

Les også: Verden rundt med Tårnet

Filmen forteller flere rørende og tidvis rystende beretninger om hverdagen i Bourj el Barajneh, sett gjennom øynene til den palestinske elleveåringen Wardi. Hun er en av de heldige som har muligheten til å gå på skole, selv om oldefaren Sidi i all hemmelighet ofrer hjertemedisinene sine for å kunne betale for utdannelsen hennes. Sidi er døende, og gir Wardi nøkkelen til huset familien hans måtte forlate i Galilea etter «al-Nakba»-katastrofen i 1948. Den tunge tiden da store deler av den palestinske befolkningen ble fordrevet fra sine hjem, og staten Israel ble opprettet.

Wardi frykter at oldefaren har mistet håpet, sammen med erkjennelsen om at han aldri vil få sjansen til å vende hjem igjen. I et forsøk på å redde oldefaren drar Wardi ut på jakt etter håpet i flyktningleiren; en trang labyrint av små konteiner-hus bygget oppå hverandre i takt med befolkningsøkningen. Hun prater med slektninger; fire generasjoner som alle lever i skyggen av «katastrofen», og forteller flere sider av palestinernes kamp. Noen er drevet av raseri og bitterhet, andre er traumatiserte og har mistet livsgnisten. Fortiden er fortsatt er åpent sår, men enkelte klamrer seg til de små strålene av solskinn, og nekter å la den vonde livssituasjonene kue gleden. Wardis storesøster skal forlate familien, frisørsalongen sin og den palestinske kjæresten for å gifte seg i Sverige, hennes eneste sjanse til å komme seg bort fra fattigdommen i flyktningleiren. Jakten på håpet tar Wardi helt opp til toppen av flyktningleirens høyeste bygning, der den traumatiserte (og nå voksne) duegutten har forskanset seg sammen med duene sine. Mens scenene i nåtid er stop-motion-animert, er tilbakeblikkene håndtegnet – og gir oss en sterk innføring av lidelsene det palestinske folket har gått igjennom de siste sytti årene.

Les også: Frilynt feministfilmografi!

«Tårnet» skygger unna religiøs fanatisme og kompliserte politiske nyanser, til fordel for et palestinsk barne-perspektiv. Mats Grorud har en krystallklar og partisk innfallsvinkel her, som muligens vil provosere dem som befinner seg på den mest kompromissløse pro-Israel-siden. Øyeblikket der en arrogant israeler ber et palestinsk barn om å kysse skoene sine er på grensen til spekulativt, selv om scenen sikkert er basert på en virkelig hendelse. Fortellertempoet flater til tider litt ut, men Mats Grorud klarer samtidig å dekke veldig mye i løpet av en kondensert spilletid på sytti minutter. Han er født i Norge, mens «Tårnet» er en fransk-svensk-norsk samproduksjon. Her hjemme får vi se filmen i en norsdubbet utgave, med kyndig stemmelegging av blant andre Elida Skar Skuterud, Johannes Joner og Dennis Storhøi.

Les også: «Fornærmelsen»: Sånn kriger skapes

Dette er tunge saker, særlig for det som er ment å være en barnefilm (som har fått aldersgrense ni år her hjemme). Lekende barn blir myrdet av snikskyttere, frihetsforkjempere drives gale av å se sine brødre dø i kamp, unge jenter får panikkanfall i mørke bomberom. «Tårnet» finner en allikevel fin balanse mellom rystende alvor og sympatisk livsglede. Det er lett å trekke paralleller til «Persepolis» (2007) og «Vals med Bashir» (2008), som også benyttet animasjon for å utforske kompliserte, politiske konflikter på et personlig plan. Mest av alt er «Tårnet» en film om å beholde håpet i en håpløs livssituasjon, og opprettholde troen på at de yngre generasjonene kan overvinne hatet.